Verdens beste mamma
Jeg bør ikke spandere en tanke til på det, på henne eller på andre som henne – men det sniker seg liksom frem i hukommelsen. Litt som en kvise på rumpa Du husker den ikke sånn hele tiden, men så fort du setter deg ned svir den litt ekstra.
Jeg har to supersøte babyer på 7 måneder. Ja, jeg føler må presisere at jeg syns at de er supersøte. At de er morsomme, gode og rett frem elsket. Hvordan skulle jeg ellers kunne skrive at livet mitt med disse søte babyene er sjukt slitsomt? De er veldig, veldig ulike disse to. Hun er ganske så stabil og kan i større grad holde på litt med leker selv, bli skiftet bleie på uten å gå i bro eller full klikk og så videre. Hun er ikke like enkel å få i mat, og er mer skeptisk til folk men alt i alt er hun relativt samarbeidsvillig. Han derimot, går i full kamikaze-klikk opptil flere ganger daglig. Sånn røft regna hvert bleieskift (har du prøvd å skifte bleie på en fly forbanna blekksprut før), fra han settes i stolen og til maten er plassert i kjeftemanget (og gjerne litt mellom hver bit/slurk også) og før hver soving – som så klart helst må være ute i vogn så legg til klikk ved hver påkledning og hver gang han spennes fast i vogna (og guuuud forby at vogna er i ett hakk lavere sittestilling enn han foretrekker. Gosh). Han er en stjerne, misforstå meg rett – men en ganske utålmodig og høylytt stjerne. Han minner rett og slett litt (for mye) på mora si. De aller fleste humør er ganske så ekstreme – han smiler bredest, ler og hyler høyest.
Etter 7 måneder med klikk fra den ungen så går jeg også tidvis i klikk. Jeg er så møkka lei av å høre på han hyle mens jeg svetter meg gjennom å gjøre klar tvillingsøstera hans, at jeg starter mange (mange!) trilleturer uten å ha kledd på meg selv – og i tårer. Det trigger noe så kraftig i meg at han utsetter seg selv, og meg for det slitsomme opplegget der. Jeg har sagt med myk og med kjeftete stemme at «kan du ikke skjønne at du blir enda varmere, mer sliten og mer alt når du holder på sånn?! Slapp av litt, så går dette sååå mye bedre!» Om det hjelper? Selvsagt ikke – han er 7 måneder.
Verdens beste mamma da, eller?!
Så, etter en svett kjøretur der han hadde hylt hele veien (og så klart sovna 3 sekunder før vi parkerte og han måtte vekkes for å flyttes over i vogn stakkars) og nå hylte i vogna synker jeg ned i det lite konstruktive hullet vi alle er nedom innimellom, ser på han og smeller «åååh i helvete, kan du kutte ut? Kan du klappe igjen? Jeg orker ikke høre på deg mer!» eller noe i den dur. Og akkurat da kommer hun gående, dette kvinnemennesket. Med sur, sylskarp og drepende sarkastisk stemme lirer hun av seg kommentaren «verdens beste mamma da, eller?!»
Jeg skulle ønske jeg hadde klikka på henne. I Jens-stil. Jeg har mange ganger etterpå lurt på hva hun ville oppnå, annet enn å få meg til å føle meg sjukt dritt? Dessverre for henne funka det ikke fordi hey, jeg følte meg sjukt dritt fra før. Ikke fordi jeg kjefta, men fordi babyen min igjen var utrøstelig og jeg hadde ikke mulighet til å bære, trøste og kose akkurat der og da.
Hvis noen møter henne kan dere også hilse henne og si at jeg ikke har noen som helst ambisjon om å være verdens beste mamma. Det høres ut som et utrolig slitsomt mål å jobbe etter. Jeg nøyer meg med å være akkurat sånn jeg er – helt åkej, og absolutt god nok! Barna mine er rene minst en gang i løpet av dagen, de spiser variert, sunt og godt, de har alt de trenger av klær og utstyr – og ikke minst de er elsket. De vokser opp i en kaotisk familie der vi heller bruker tiden på lek enn rydding, med foreldrene som glemmer seg bort og krangler litt foran dem, men som også danser sammen, gir hverandre klem og kyss og sier høyt at de elsker hverandre foran barna. Jeg er en mamma som vil at barna mine skal vokse opp med foreldre som også er mennesker, ikke super-pedagoger. Så om jeg mister det litt innimellom så tåler nok barna mine det helt fint – så lenge det skjer innafor trygge rammer og jeg også kan si unnskyld på en måte de forstår etterpå. Det tror jeg barn bare har godt av.
Så til bitchen på Frogner: jeg håper du fikk en litt bedre dag av å slenge dritt til en sliten mamma. Du trengte det sikkert.
Og til deg som vurderer å slenge en kommentar til en med hylende unge i vogn? Ikke gjør det, med mindre du skal si noe snilt som «kan jeg spandere en kaffe to go på deg? Og en bolle?» eller «i feel you! Du gjør en BRA jobb!»
Deal?