Generasjon kastet under bussen

I helgen leste jeg kronikken Generasjon aspeløv ført i pennen av Anja Ninasdotter Abusland, stortingsrepresentant og arbeids- og sosialpolitisk talsperson for Sp.

I kronikken trekker Ninasdotter Abusland opp linjene mellom svangerskap og permisjonstiden, og årsakene til at stadig flere unge faller utenfor arbeidslivet. Hun begrunner denne bevisstgjøringen i at hun selv nylig ble mor som første gang, og skriver videre at mødre bruker livet på å bekymre seg og forebygge, og at dette blir med barna gjennom hele oppveksten. Slik jeg tolker kronikken hevdes det at en direkte følge av dette blir unge voksne som ikke mestrer livet, og enda mindre arbeidslivet.

Ninasdotter Abusland viser til noen eksempler på unge voksne som for eksempel har valgt å ta et «NAV-år» etter videregående eller som har utviklet sosial angst fordi personen avbrøt studiene og flyttet hjem til gutterommet. I tillegg har hun selv «snakket med ansatte i NAV, kommuner, bedrifter og privatpersoner over hele landet» og «frykter at vi er i ferd med å oppdra barna våre til å bli for skjøre til å ta ansvar for eget liv».

Som mor til ikke ett, men tre barn reagerer jeg på det litt blodfattige forsøket på å vise en korrelasjon mellom internett-tips til nye mødre og unge som faller utenfor arbeidsliv og samfunn. Som jobbveileder som i årevis har vært i daglig kontakt med de unge menneskene det skrives om, veiledere i NAV samt arbeidsgivere reagerer jeg på den grove forenklingen og fordummingen av en kompleks og vanskelig samfunnsutfordring.

En høyst reell utfordring

Diskusjon om at det ifølge SSB er mer enn 75 000 unge som står utenfor jobb, skole eller annen opplæring er ekstremt viktig. Det er en høyst reell utfordring, både for enkeltmennesket og for samfunnet, at vi har så mange unge uføre. Det som ikke er reelt, er forklaringen om at dette skyldes en imaginær motorvei fra aspeløv-oppdragelse og til ung ufør-køen.

Problemstillingen er sammensatt, og som jobbveileder med begge føttene godt plantet i bransjen har jeg noen klare tanker om hvor skoen trykker, samt refleksjoner rundt tiltak og løsninger. Ingen av disse tankene eller refleksjonene handler om late og veike ungdommer. De handler heller ikke om foreldre som har sydd puter under armene på barna sine. De handler om at samfunnet, arbeidslivet og «systemet» ikke er konstruert for å skape løsninger og muligheter for dem som ikke passer inn i malen.

Et endret fokus

Vi som daglig jobber med arbeidsinkludering ønsker oss flere og mer effektive insentiver til arbeidsgivere som satser på inkluderende rekrutteringsprosesser. Det kan være økt satsning på lønnstilskudd, mentor-ordning, garanti om dekning av sykepenger fra dag en med mer. Vi ønsker også en snuoperasjon i hvordan vi snakker om arbeidsinkludering. Å ansette noen som står utenfor arbeidslivet bør ikke være utelukkende basert på raushet fra arbeidsgiver, dugnadsånd eller veldedighet. Det er og skal være en investering i akkurat den arbeidssøkeren, og hva denne kan tilby din arbeidsplass.

Det er også en stor utfordring at tiltaksarrangører må avslutte tiltaket arbeidsforberedende trening så fort en arbeidssøker kommer ut i 50% jobb eller mer. Da mister arbeidssøker verdifull støtte og oppfølging som kunne bidratt til en mer bærekraftig ansettelse. Denne oppfølgingen er også gull verdt for arbeidsgiver, da de sammen med en kliss ny ansatt får gratis ekspertbistand når det kommer til tilrettelegging på arbeidsplassen.

I tillegg til alt jeg allerede har nevnt kan jeg jo skrive et mer tverrfaglig samarbeid på blokka. Mer kommunikasjon mellom behandlere, NAV, fastlege og jobbveileder vil kunne gi en mer helhetlig tilnærming, som uten tvil vil komme arbeidssøker til gode.

Alt dette er svært viktige punkter som bør drøftes og løftes til de som tar avgjørelsene. Da er det både leit og skremmende å se at en politiker med makt innenfor vårt felt bruker sin viktige stemme til å skylde på bekymra foreldre og veike unge for at statistikken er som den er. Det blir som å kaste en hel generasjon under bussen.