Photo by Dakota Corbin on Unsplash

Ønsker dere egentlig å snakke om menns problemer?

Feminisme, i hvert fall min feminisme, handler om inkludering og interseksjonalitet. Det betyr at (min) feminisme favner om ulike sosiale kategorier som kjønn og kjønns-uttrykk, etnisitet, religion og bakgrunn, klasse, seksuell orientering og funksjonsevne.

Allikevel finnes det altså ikke noe sikrere vårtegn enn alle de som, i dagene før kvinnedagen, ytrer at kvinnedagen har utspilt sin rolle. I år med bidrag fra Aftenpostens kommentator Anki Gerhardsen, som kommer med en lang rekke påstander hun i liten til ingen grad dokumenterer i innlegget sitt.

Gutter og menn er viktige. Likestilling mellom kjønnene er ikke en kamp mot menn, men snarere en kamp for økt likhet mellom menn og kvinner. Den kampen utelukker ikke et engasjement hva gjelder gutters frafall fra skolen, psykiske helse eller kroppspress. Kvinnekampen betyr ikke at de som velger å markere kvinnedagen ikke ønsker, vil eller klarer å ta innover seg at menn for eksempel topper selvmordsstatistikken i Norge. Kvinnedagen handler enkelt og greit ikke om gutter og menn.

“Jamen hva med menn?”

De står på sitt, disse som mener at likestilling er oppnådd. At norske feminister er navlebeskuende og heller burde vende blikket utover. De mest høyrøstede er gjerne de som tilsynelatende har sterk omsorg for muslimske kvinner, men selvsagt kun når de kan brukes som «bevis» på at norske feminister bare tenker på seg selv. Det er på grensen til humoristisk hvordan vi (les: feministene) hvert år må minne på at joda, kvinnekampen vår har, og vil alltid ha et internasjonalt fokus. At joda, vi både evner og ønsker å kjempe for saker her hjemme, og i andre land – helt samtidig.

Som forfatter og debattant Heidi Hele Sveen poengterer i egen tråd på Facebook så er det underlig at Gerhardsen ikke ser paradokset i sine egne formaninger.

I sitt innlegg fastslår hun nemlig at kvinnebevegelsen har utspilt sin rolle, samtidig som hun gir den (og feministene) ansvaret for menns livskvalitet gjennom avsnitt som at vi må unngå at det oppstår nye ofre i kjølvannet av kvinnekampen. Slik jeg tolker Gerhardsen impliserer hun at kvinner, og spesifikt kvinnekampen er årsaken til at gutter og menn har sine utfordringer.

Det er en uting at manne-problemer kun skal tas opp som et “jamen hva med menn” når det snakkes som kvinner, feminisme og likestilling. Jeg savner at menn og gutter kommer på banen alle andre dager i løpet av året. At de skriver, drøfter, deler, tar opp kampen – fremfor å snu helt sine problemstillinger til lavterskel whataboutism i form av argumenter som at kvinnedagen er tøv, all den tid flere menn sliter psykisk. Gutter og menns problemer er i aller høyeste grad reelle, så kan de stå på egne ben – ikke som whataboutism.

Likestillingskampen gagner også menn og gutter, og de fortjener ikke å presses inn i kjønnsroller noe mer enn kvinner gjør.

Jeg, og mange med meg, vil mer enn gjerne være med på en kamp mot de problemene som rammer menn. Jeg tar meg dog i å lure om dere egentlig ønsker det? I så fall kan dere vise dette ved å ta opp problemene i april. I mai. I oktober og november. Vis oss at dere ser menns problemer som noe mer enn et våpen for å slippe å snakke om kvinners. For det fortjener gutter og menn.

Foto: Synne Eggum Myrvang

2 thoughts on “Ønsker dere egentlig å snakke om menns problemer?”

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *