2016

For fire år siden var jeg singel, og bodde på Sagene med ei venninne og dachsefjeset. Jeg hadde en jobb jeg mistrivdes i og jeg datet en fyr jeg hadde kjent i årevis (som viste seg å funke mye bedre som venn enn noe annet).

Det var førjulstid, fester, blogging, førjulskonsert med Oslo Ess og SnapKollektivet. Jeg snakket on snap-camera om underliv og utflod mens jeg ventet på toget på Lillestrøm stasjon og jeg skjelte ut klengete menn på byen. Så kom julen, med feiring og det jeg trodde var hjertesorg. Jeg har i ettertid skjønt at det var mer sorg over at enda et datingprosjekt hadde gått i vasken, enn faktisk hjertesorg. Skulle jeg være alene for alltid? Forever halvhjerta partygirl?

Svaret på det er nei. På nyttårsaften møtte jeg han som skulle vise seg å være mannen for meg. Det tok noen måneder før vi fikk sånn ordentlig dreisen på datinga, men fra da gikk det slag i slag. Dating, i forhold, kjærestetur(/fylletur) til Barcelona, flytte inn sammen, kjøpe rekkehus, vårt første barn og nå – nytt rekkehus-kjøp og tvillinger på vei.

Jeg har ingen tanker om hvor jeg vil med dette innlegget, jeg vet bare at jeg tar meg selv i å tenke at fy faen dette gikk plutselig veldig fort. Hva i helvete skjedde – jeg føler at jeg har fartsstriper på ryggen! Skal jeg aldri danse på byen igjen? Føle meg trent, opplagt og klar for hva enn livet måtte kaste i min retning? Skal det være vondt å bæsje for alltid? Skal jeg alltid ligge våken på nettene og bekymre meg for alt som kan komme til å skje med mine nærmeste? Får jeg noensinne reist på jentetur igjen?

Jeg vet at svaret på disse spørsmålene er at joda, jeg kommer til å kunne danse, bæsje smertefritt og trene ordentlig igjen. Før jeg vet ordet av det står jeg på byen i vonde sko og savner senga (for hey, la oss være ærlige – var det ikke mang en bytur der du også så på klokka og gleda deg til å kunne legge deg?). Det kommer en tid der jeg kan legge planer på dagtid i helgene uten å ta irriterende hensyn til sovetiden til ungene (herregud i flertall), og Simen og jeg kommer til å orke ligging igjen. Håper jeg. Så lenge det ikke blir flere unger ut av det, takk jeg er forsynt.

Utover det har jeg ikke så mye mer å komme med. Ha en fin søndag a, dere!