Treåring voldtatt på vår vakt
04:03. Jeg våkner og må tisse. Ser på klokken og vet at om ca 30 minutter begynner han på halvannet og jodle på rommet sitt. Det holder han på med til ca klokken 05:00 før det går over til irritasjon for at nei, vi står ikke opp så tidlig. Tilbake til 04:03 og jeg lister meg på do. Tilbake i sengen får jeg selvsagt ikke sove, og gjør den vanlige feilen som det er å sjekke telefonen og Facebook på denne tiden av døgnet.
Øverst i feeden er innlegget fra skuespiller og aktivist Iselin Shumba.
«Både greske nyheter og organisasjonene på bakken melder om at en tre år gammel jente ble voldtatt i den nye Morialeiren i dag. Både tilstanden til jenta og forholdene er usikre men hun skal ha blitt funnet liggende i gjørmen. Det var flere, blant annet frivillige og moren, som lette etter henne da hun ble funnet bevisstløs. Barnet ble fraktet til lege i leiren og så videre til sykehus i Mytilene og politiet etterforsker saken. Barna i Moria klarer ikke mer nå. Ingen mødre skal måtte løfte sin voldtatte datter opp av gjørma i en flyktningleir på vår vakt. For hvert barn som blir skadet ligger skylden på våre skuldre såvel som overgriperen. Begge deler er utilgivelig. Følges opp!»
tre år gammel jente ble voldtatt i den nye Morialeiren
tilstanden til jenta og forholdene er usikre men hun skal ha blitt funnet liggende i gjørmen
hun ble funnet bevisstløs
Ingen mødre skal måtte løfte sin voldtatte datter opp av gjørma i en flyktningleir på vår vakt
Vi må se, høre og kreve
Jeg sier til Simen, som egentlig sov, at du. Det er ei tre år gammel jente som er voldtatt i den nye Morialeiren. De fant henne bevisstløs i gjørma. Han snur seg, ser på meg og sier at det der vil jeg ikke høre om. Ikke nå. Jeg skjønner han godt, men mumler at ingen vil høre, men vi må.
Timer i forveien holdt han meg i hånda mens jeg lå på en benk på Bærum sykehus, med kald gele på magen og tok inn det jordmoren sier. Det der tror jeg jammen er ei frøken! En gutt og ei jente vokser jevnt og trutt. Termin i mai. De kommer nok i april sier hun. Simen klemte hånda mi og var rørt. Jeg klarer ikke å lukke øynene. Klokka nærmer seg 04:20 og jeg ser for meg at det er mine barn som ligger der i gjørma.
Det siste vi vil høre om er barn som lider. Barn som voldtas. Men vi kan ikke lukke øynene for det sviket vår regjeringen står for. Vi kan ikke! Selv om media ikke skriver et jævla ord om dette, så må vi må lese, skrive og dele. Dette skjer i Europa. Med barn vår regjering har lovet å redde. Hvordan kan jeg unngå å se for meg det? Hvordan kan du?
Jeg vet at det er ubehagelig. Helt jævlig faktisk – og så rett før jul, å tenke på at sånne grusomheter kan skje. Men jeg trygler deg om å se styggdommen i øynene allikevel – på tross av at ikke et eneste mediehus (som jeg kan se) har skrevet om dette i dag. Det er skammelig. Umenneskelig og skammelig.
Det er vårt ansvar. De, barna, er vårt ansvar. Regjeringen vår, som vi har valgt gjennom demokratiske prosesser, lovte å hente 50 barn. 50 er selvsagt altfor få, men det er 50 flere enn 0. Hittil har de hentet 0. De skylder på covid-pandemien, men det henger ikke på greip. Det er kun hule unnskyldninger og det er brudd på løfter til folket – for ikke å snakke om brudd på internasjonale konvensjoner nasjonen har signert og ratifisert.
Vi har mottak som står praktisk talt tomme. Flyktningestrømmen mange fryktet skulle komme kom aldri. For eksempel står mottakssenteret i Råde i Østfold, som har sengekapasitet til 1.000 flyktninger og kan ta i mot 350 pr. dag, kunne i juni 2019 fortelle at de hittil det året kun hadde tatt i mot 800 flyktninger. Det er 5 pr. dag.
Det kommer generelt svært få flyktninger nå – nettopp på grunn av pandemien. Vi har arbeidskraften. Fagpersonell som har mistet jobben eller er permittert – nettopp på grunn av pandemien. Vi har plassen til å huse disse barna, i karantene – trygge, varme og mette, men vi velger å ikke gjøre det. Med «vi» mener jeg de som sitter ved roret.
Barneliv ødelegges på vår vakt. Denne treåringen ble voldtatt på vår vakt, og det er ikke til å holde ut.
Hva kan du gjøre? Skriv til regjeringsmedlemmer og krev handling. Gi bidrag til organisasjoner som er hands on. Del innlegg og info. Krev at media skriver om dette.
Skrik høyt, til de lytter.
