Jeg er fortsatt et menneske

Så setter jeg meg foran skjermen for første gang siden 10. mars. Som forventet har mye skjedd siden den tid. 20. april ble tvillingene født, etter at fødsel ble igangsatt på grunn avsvangerskaps-cholestase. Fødselen fortjener sitt eget innlegg – men jeg kan avsløre såpass: det var rått.

I dag er det torsdag, og denne femmerbanden går mot siste feriedag i livets første ferie som flerbarns-familie. Vi har overlevd, og ikke bare det – jeg synes faktisk at det er litt vemodig at ferien går mot slutten. Koko, eller hva? Jeg grua meg altså så vanvittig til denne sommeren. Varme med to små babyer, en toåring med et vanvittig energinivå og aktivitetsbehov, trass ( unnskyld – utvikling av selvstendighet), fare for dårlig vær og det å alltid være en voksen og ha et sett armer for lite. Heldigvis ble det så mye bedre enn jeg så for meg! Vi har fått god hjelp av besteforeldre og venner, barna har «landet» litt alle sammen – og været har virkelig spilt på lag (ok, litt for varmt spør du meg meeeen)! Jeg ruger faktisk på et eget innlegg om sommerferie med små barn. Er det stemning for det mon tro?

Uansett da. På tross av en tøff graviditet, flytting, oppussing (satt på pause), å ha født tvillinger med en (da: nesten) toåring hjemme og alle barna hjemme på fjerde uka kan jeg med hånda på hjertet si at jeg tidvis fortsatt føler meg som et menneske. Som de kveldene når alle barna sover før 20:30 og Simen og jeg kan ta oss en Gin & Tonic, mens vi runder den nye sesongen med Bosch. Som når jeg får fullført en kjapp treinngsøkt med tre barn rundt meg. Som når jeg kan dra ut på kveldstid og trene i morder-trappene på Holmen, og runde av med et bad i sjøen. Som når jeg blir illsint av urettferdighet og diskriminering som daglig skjer rundt meg. Som nå – når jeg sitter med lunka kaffe i koppen, jazz på sonosen og muligheten til å slenge ut noen ord her. Jeg er fortsatt et menneske! Jeg er fortsatt MEG!

Det var det jeg rakk for nå <3