Mamma fiksaterer
Hva er egentlig greia med å miste evnen til å klare ting selv?
Jeg har alltid vært en relativt selvstendig jente. Jeg har, på tross av et tidvis desperat behov for å bli anerkjent, alltid fått til ting selv. Jeg har så klart vært lat, juksa og for eksempel fått flyttehjelp der jeg ikke nødvendigvis bar så mye selv, men jeg har samtidig fikset ting som har måttet blitt fikset (med unntak av å betale regninger i tide, det har jeg aldri vært så god på). Jeg har skrudd sammen Ikea-møbler, malt, funnet ut hvorfor det røret under vasken på badet lekker, vatra kjøleskap, rensa lofilter, pakket sekk, kommet meg på tur, trent hund og ringt en brannmann eller to for sjekk av brannvarsler i den gamle leiligheten. Hva skjedde egentlig med den personen?
For ikke mange dager siden fant jeg meg selv på gulvet på rommet til to og et halvt-åringen. Som en del av oppussing vi nå driver med skulle jeg skru sammen skuffer til hans nye kommode. Ikea så klart. Jeg åpnet pakken, og etter ca fire minutter hadde jeg kapitulert. Jeg prøvde ikke engang! Jeg satt der, sur og furten, fordi delene i pakken ikke stemte overens med manualen. Før jeg skrudde på hjernen hadde jeg snappet venninner og klaget, sendt sur melding til Simen om at vi har kjøpt feil og jævla Ikea, forbanna hele kommoden og hentet meg en kopp te å trøste meg med. Ikke før naboen kom for å hjelpe med å montere resten av møblene løsnet det – for gjett hva? Den delen jeg ikke fant lå i en egen pakke. Da han sa det følte jeg meg så dum at jeg ikke visste hvilket ben jeg skulle stå på.
For hva skjedde egentlig med meg? Jeg spurte Simen, som kunne bekrefte at jeg fikk til mer da vi ble sammen enn nå. Kan det stemme? Nei jeg tror ikke det. Jeg tror det handler om at jeg prøvde mer. Hvorfor? Hvorfor har jeg sluttet å prøve? Hvorfor ber jeg han om hjelp til ALT, før jeg engang har prøvd selv? Hvorfor gir jeg opp så himla lett, og blir en sånn pipete og hjelpesløs versjon av meg selv? Handler det om latskap? Kanskje litt. Handler det om at han, og mange menn med han, er veldig kjappe til å hoppe til for å bistå en jomfru (..) i nød? Jeg antar det. Handler det som ytre forventninger om at jenter trenger guttas hjelp? Mulig. Hva som er grunnen er en ting, men når ungen min ser på meg og sier «pappa hjelpe deg?» før jeg i det hele tatt har prøvd å lappe sammen en ødelagt leke? Da blir jeg sur og sier hardt «mamma klarer det fint selv!» Og gjett hva? Jeg fiksa den leka. Den ble ødelagt igjen altså, men der og da fikset jeg den – til applaus og et entusiastisk (og noe overrasket) «mamma fiksaterte den!» Når ungen min klarer å sette sammen «fiksa» og «reparerte» til et såpass fint ord, da klarer jeg å ta meg sammen og fiksatere litt mer på egenhånd ass.
Kall det gjerne et nyttårsforsett.
