På tide å stå opp for fedre og medmødres permisjonsrettigheter

Da fedrekvoten i sin tid ble økt til 14 ukers skjedde dette gradvis, samtidig som at den totalt permisjonstiden ble utvidet. I 2013 reduserte daværende regjering kvoten til 10 uker, men den totale permisjonen ble ikke redusert tilbake. Etter at kvoten ble økt til 15 uker – altså 1 uke mer enn da ordningen ble klassifisert som tidenes og verdens rauseste, har mor (mer eller mindre) like lang permisjon som for få år siden.

Traumatiserte barn?

Igjen er debatten om den tredelte permisjonen en het potet. Den har ikke forandret seg stort, og argumentene som går igjen omhandler i stor grad at mor ønsker lenger permisjon, at barnet ikke er klart for å «bli forlatt» så tidlig som når det er 7 måneder og at mor må/ønsker å amme. Noen er helt åpne om at argumentene bunner ut fra egne, personlige behov mens andre velger en mer dramatisk innfallsvinkel.

Laila Fresjarå Foldvik argumenterer for at våre barn blir grovt traumatiserte av dagens permisjonsordning. En så vill påstand kan det være fristende å le av, og kommentere med att huff, stakkars alle barna i alle andre land med kortere permisjon. Lite vet de om traumene de utsettes for. Og fy søren stakkars alle barna som er hjemme med med sin andre forelder – som helt fint også kan være primær omsorgsperson. Sønnen min er skikkelig traumatisert etter at jeg begynte å jobbe da han var 7 måneder og han ble forlatt med far. Grusomt. Og ikke glem tvillingene jeg er hjemme med nå! Lite amming, og mye flaske – som både far og besteforeldre har gitt og gir. Helt fra start. De ender opp med alvorlige traumer og problemer om vi skal følge Foldvik sin argumentasjon. Innlegg som hennes bidrar til å degradere andre primær-omsorgspersoner som far/medmor – og vi må slutte å la denne debatten preges av en retorikk som kan tyde på at ungene blir satt ut i skogen for å klare seg selv så fort mor skal tilbake på jobb.

Argumenter som sauses sammen

På den andre siden (altså ikke der hvor det er fristende å le) mener jeg at også innlegg som dette skal møtes med motargumenter, så her er mine.

Jeg har ikke tall på de gangene jeg har lest argumenter om at mor umulig kan dra tilbake på jobb når barnet er 7,5 måned fordi det ikke vil ta til seg annen næring enn morsmelk. Helsemyndighetenes råd er tydelige på at barn fra senest 6 måneder skal introduseres for annen mat enn kun amming eller MME. Dette for at barnet skal få i seg det de trenger av næringsstoffer som jern m.m. Jeg drister meg til å påstå at om et barn på over 7 måneder nekter å innta næring det trenger så er dette en helt annen problemstilling enn for kort permisjon.

Deretter kommer argumentet om mors helse etter graviditet og fødsel. Her er jeg helt med, men heller ikke dette må sauses sammen til å handle om permisjons-goder.

Vi trenger en satsning på kvinnehelse etter fødsel, med lenger betalt omsorgspermisjon for far/medmor, slik at hen kan gjøre det nabokoner hjalp til med før de ble opptatt på jobb. Å være alene med baby er hardt arbeid. Mor bør få mer tid til å hvile ut og komme til hektene igjen etter graviditet og fødsel. For å få økt anerkjennelse for det arbeidet det er å være hjemme med baby bør vi vokte oss for å fremstille permisjonen som mors belønning eller tid til å hvile ut. Ekstra permisjon varer noen måneder, men å dele ansvar og omsorg likt på to er en gode som varer mye lenger.

Argumentet om tilknytning faller på sin egen urimelighet, da det fremstilles som at barnet nærmest forlates alene eller med totalt ukjente når mor begynner å jobbe – når tilfellet heller er at det blir hjemme med sin andre nærmeste omsorgsperson. Bowlbys teori er sentrert rundt at barnet har en primæromsorgsperson, og at den føler angst når denne forsvinner (kilde: SNL). Senere forskning viser at når barnet har flere omsorgspersoner vil det naturlig snu seg til denne andre (far/medmor) når mor forsvinner. Derfor må selvsagt far/medmor ta aktivt del i den daglige omsorgen fra start.

Tiltak for økt likestilling i omsorgsarbeidet, rett til tilrettelegging i arbeidslivet samt bedre løp for oppfølging og behandling av fødselsrelaterte helseplager er en mer logisk, rettferdig og bærekraftig måte å møte det på enn å redusere far/medmors del av permisjonen.

Flerlingforeldre og barnehageopptak

Vi trenger et mindre rigid regelverk når det kommer til mors behov for sykemelding, og der far må ta over deler av mors permisjon for å være hjemme med henne av helserelaterte årsaker – det være seg fysisk eller psykisk (som ikke bør snakkes om som to separate ting). Jeg er selv i permisjon med tvillinger, og blir lenger borte fra jobb enn jeg planla. Dette fordi jeg selv ikke har helse til å vende tilbake helt enda, Jeg mener allikevel ikke at jeg har krav på enda mer lønnet permisjon, men at velferdssamfunnet skal ivareta meg og mine behov på andre måter – noe den også gjør.

Vi trenger også et fokus på flerlingforeldres rettigheter (en full permisjon pr. barn), samt mer enn ett barnehageopptak i året. Tenk så mange mødre som ender med ulønnet permisjon i påvente av barnehagestart!

Vi bør også se på mekanismene som gjør at det så ofte er mor som tar ulønnet, og ikke far. Lønnsgap, at far ikke har selvstendige opptjeningsrett, forventninger fra samfunnet og ikke minst fra fars arbeidsgiver er alle viktige temaer vi må snakke mer om. Dette er, eller bør være, viktige deler av debatten, som handler om noe annet enn lengden på permisjonen. Vi har en lang og raus permisjon, og jeg kan ikke se et eneste godt argument for at staten skal sponse oss mødre med enda lenger permisjon enn vi nå har. Vi har så klart rett til å være hjemme lenger – men kan vi kreve at fellesskapet skal betale? Hvor skal i så fall disse pengene tas fra? Fra hvilken post i statsbudsjettet skal pengene til å betale de mødre som vil være hjemme lenger gå fra? Eller handler dette bare om at mor vil ha far/medmors kvote i tillegg til sin egen og hele fellesdelen?

I et liberalt demokrati så er det greit at de familiene som ønsker det kan bli hjemme til barna begynner på skolen for min del, men helst ikke betalt av mine skattepenger. For det var en tid da halvparten av befolkningen ikke var skattebetalere, og hele permisjonen var betydelig kortere. Deres ønske om å være hjemme med barn skal ikke ødelegge vår tilkjempede likestilling som faktisk er basisen for Norges velferd, og mer verdt enn all oljen i Nordsjøen. Småbarnstid er en slitsom tid. Men den blir ikke mindre slitsom og mer overkommelig av å tviholde på gammeldagse kjønnsroller og alt omsorgsarbeidet i bytte mot noen skarve uker ekstra i permisjon.

Det er på tide at feminister står opp for fedre- og medmødres rettigheter! Det er til barnets beste.