This too shall pass

I dag gikk det fint med bare et sett armer i møte med fire armer som strekkes mot meg i påvente av å bli plukket opp. I dag gikk trilleturene fint, på tross av at vi prøver å kutte ned flaske før soving og de måtte sovne uten den varme melken sin. I dag gikk det fint å skifte en bæsjebleie på en tvilling, med den andre krabbende over og oppå meg (og farlig nær bæsjen for å være ærlig).

Hver tirsdag og torsdag er jeg alene hjemme med tvillingene. Da jobber samboeren min full dag, og jeg må klare meg selv. Med to krevende små på 11 måneder, en sliten kropp og ikke minst like slitent hode våkner jeg hver tirsdag og torsdag med vondt i magen. Det knyter seg i brystet og jeg gruer meg til å høre en av babyene mine hyle mens jeg kler på den andre (som mest sannsynlig også hyler fordi hallo de hater å bli kledd på). Jeg starter dagen med å vente det verste. En svett dag med utålmodige barn i vogna, der en hyler betraktelig mer enn den andre. Før klokka er 08 er jeg stressa dersom et av barna sov en time lenger enn det andre på morgenen – hvordan skal jeg få synkronisert første dupp? Eller om en av dem sover en time lenger under dagens første tur ut i vogna – hva da med neste soving? Er det han som sover lengst, og må være våken i vogna når hun skal sove igjen? Han som så lett blir misfornøyd i vogn, og gråter så høyt og voldsomt. Den gråten som trigger så mye vonde følelser hos meg.

Så går dagene da, tirsdagene og torsdagene – og som regel går det fint. Det gjør jo det – mye takket være tidenes. beste to barselgrupper. Men de har ikke vært sånn hele veien. Da jeg var alene nesten hver dag gikk det ofte ikke like fint. Da ringte jeg gråtende til samboer, mamma og venninner. Gråt mens jeg byttet bleier og rugget i søvn. Skalv av utmattelse og smerter i kroppen før vi hadde kommet til lunsj og kjente psyken bli mørkere og mørkere. Følte alltid at jeg hadde en baby som ikke fikk sine behov dekket fordi jeg var opptatt med den andre. Følte meg overveldet, frustrert, sint og totalt mislykket. De følelsene har jeg fortsatt.

De sluker meg med hud og hår. Vil ha mer, alltid mer. Skal bæres, bysses og ha meg som klatrestativ. Jeg har kloremerker på halsen, brystet og i hjertet – etter ivrige hender som bare vil støtte seg og klatre på den tryggeste de vet om. Jeg føler meg fanget av fire små armer som klamrer seg til meg så fort de har sjansen – og som på krevende dager gråter om jeg beveger meg ut av deres synsfelt. Jeg er aldri nok. Aldri bra nok (føles det som).

Så sliten. Så sinnsykt, sinnsykt sliten – og fortsatt i det som føles som verdens lengste permisjon. Den er ekstra lang denne gangen fordi vi ikke har barnehageplass før i august og fordi jeg ikke er i noen som helst form til å vende tilbake til jobb. Snart starter samboer sine pappauker, og vi skal være hjemme sammen 4 dager i uken. 4 dager hver uke, der vi er en voksen pr. barn. Et sett armer pr. barn. For en luksus! Dager der jeg kan dra ut litt, og gjøre mine ting. Trene, gå en tur med hunden uten den tunge vogna, sitte på kafe og skrive. Kanskje til og med gå til frisøren? Det blir magisk herrejemini.

Kanskje, etter en stund, slipper klumpen i brystet og magen også? Kanskje kan jeg etter hvert komme meg ut av beredskapsmode og bare være mamma igjen. For nå? Etter 11 måneder som trebarns- og tvillingmamma er det det som driver meg. Jeg er i beredskap. Alltid spente skuldre og alarmen påskrudd. Jeg klarer ikke å skru av. Skrur aldri av.

Vi har mye hjelp. Mer enn mange andre. Jeg tenker så mye på alle som ikke har all den hjelpen vi har. Tenk å være alene med alt dette? Med flere barn enn armer og en hylende alarm i bakhodet konstant. Tenk at vi ikke har en permisjon pr. barn, og at foreldre sliter seg fullstendig ut i det som skal være en fin tid. Unntakstilstand sier dem. Livet, sier jeg. Det er faen meg hardt akkurat nå – men hva er man sier? This too shall pass.