Jeg, en forbanna salonfeminist!
I Iran drepte moralpolitiet en kvinne fordi hijaben hennes ikke var ordentlig på. I Norge diskuterte kvinnetariatet kjendiskvinner som ville selge botox.
Sånn begynner kommentaren til Maja Sojtaric i Nordnorsk debatt – og jeg føler meg truffet! Som en som lot meg fascinere av botox og fettsuging på Frogner-gate. Jeg ble ikke så hissig at jeg klarte å få fart på skrivingen, men jeg diskuterte flittig med venner, delte en haug med greier og stod på. Som Sojtaric gir også jeg beng i om «hun skuespilleren som lager kjoler uten relevant utringning ikke får selge restylane.» Jeg bryr meg lite om damenes investeringer, men jeg lar meg irritere av at de kalles gründere all den tid det var (er) smekkrike gubber som står bak hele opplegget.
Parallelt med diskusjoner om botox og kvinnehelse har jeg fulgt med på saken om 22 år gamle, kurdiske Mahsa Amini – og det flotte med alle debattene om førstnevnte er å se at vi har det i oss! Raseriet! Nå – la oss vende det utover?
Amini ble arrestert av moralpolitiet i Teheran på grunn av en litt løs hijab. Hun var på ferie med familien sin i storbyen da hun ble tatt. Hun ble trolig mishandlet til døde, og protestene i Iran har hittil resultert i minst åtte drepte personer – deriblant en 16-åring (kilde: Amnesty). Sikkerhetsstyrkene skyter protestanter på kloss hold, og menn bruker kroppene sine som skjold for å beskytte kvinner og barn. Utallige kvinner klipper håret kort og brenner hijaber, før de deler videoer av dette på sosiale medier.
Det skuffer meg å se hvor få av mine venner som deler, snakker om og engasjerer seg i denne saken (og saker som den). Selv gir jeg meg selv slack fordi jeg har delt en del på Instagram story, men er det nok? Det er noe, i hvert fall bedre enn stillhet, men det er ikke nok!
Norske medier dekker sakene til dels, men jeg savner at de går dypere. Graver i viktigheten av å informere om at Amini var kurder, og om kurdisk historie i Iran. Vi kan ikke godta at vår utenriksminister er på “Shaping Feminist Foreign Policy”-happening, men få dager etterpå ikke klarer å lire av seg noe mer slagkraftig enn «jeg har ikke blitt spurt – dette er første gang jeg er blitt spurt. Og vi slutter oss jo til EUs uttalelser her» (kilde: Nettavisen). Det holder ikke! Vi må sørge for å se et større bilde for å virkelig kunne kalle oss allierte.
Vi bærer et ekstra ansvar, vi som ikke er fra Iran, er kurdere eller har noen annen form for tilknytning til landet. Vi som kaller oss kvinnesaksaktivister til daglig. Vi har et særlig ansvar for å sette oss inn i situasjonen til kvinner utenfor våre egne grenser og snevre interessefelt. Du kan ikke kalle deg kvinnesaksfeminist i 2022 uten å vite hva interseksjonalitet er – og med dette la det være en logisk del av din aktivisme.
La oss komme oss ut av salongen, folkens! La oss kjempe for det vi tror på – nemlig at ingen er fri før alle er fri. Kurdiske og iranske kvinners kamp er også vår kamp! Dette er kvinnekamp, folkens! Hard, brutal og dødsviktig kvinnekamp.