Feministiske forbilder og utdøende alfamenn

Ville du grepet inn dersom du ble vitne til at noen ble utsatt for åpenlys diskriminering? Jeg tror mange vil svare ja på det spørsmålet, men samtidig tror jeg mange vil unngå nettopp det å gripe inn dersom de står overfor en konkret hendelse. Av frykt for seg selv og at situasjonen skal eskalere, kanskje.

Kanskje er dette grunnen til at Atle Antonsen, på det jeg antar var et normalt fullt utested på tjukkeste Grünerløkka, mer eller mindre uforstyrret kunne utsette Sumaya Jirde Ali for grov rasisme, både verbalt og fysisk.

At Antonsens oppførsel er totalt uakseptabel bør for de aller fleste være helt logisk. Som en som virkelig tror jeg hadde grepet inn (og som har gjort det flere ganger) forundrer og skuffer det meg å lese om hvordan de som var vitne til hendelsen gikk rett i strutse-mode og lot det fortsette. Ingen andre enn Antonsens kollega, Maria Stavang, grep inn. Kudos til henne!

Feministiske forbilder

Både Jirde Ali, hennes venninne og Stavang står for meg frem som feministiske forbilder. Jirde Ali ble den som var annerledes i situasjonen. Antonsen laget et så altfor velkjent deg mot oss-narrativ som han forsøkte å få andre (som mannfolka på nabobordet) til å akseptere. I en perfekt verden burde det vært Antonsen som var annerledes-utskuddet og vi skulle flokket oss om Jirde Ali. Dessverre er vi gjennom generasjoner sosialisert til å akseptere og bøye oss for slik atferd fra høylytte, trakasserende og brautende alfahanner – enten det gjelder renspikket rasistiske utsagn som her, eller annen type truende adferd.

Det gleder meg når unge kvinner sier tydelig ifra om at vi ikke kommer til å sitte stille. Vi kommer ikke til å la oss kue. Takk til de unge kvinnene som tok grep i situasjonen og viste at vi ikke aksepterer rasisme eller truende fylleoppførsel, selv ikke fra en alfahann og kjent komiker. Jirde Ali valgte å fortelle, til tross for at hun tidligere har kjent konsekvensene av å stikke seg frem. Vi andre må samles rundt henne og gjøre det klinkende klart at det er nye tider nå. Slik oppførsel kvalifiserer ikke lenger til å være en del av offentligheten. Alfamenn som Antonsen og hans like har gått ut på dato.

Det er uten tvil Antonsen som fortjener sterkest kritikk her, men jeg syns det er verdt å reflektere både over makten tilskuere kan ha og reaksjonene i etterkant.

Ønsker vi å være et samfunn der majoriteten av oss (dersom vi skal late som at Bar Boca var hele samfunnet) sitter som stilltiende vitner når noen blir angrepet verbalt og fysisk? Skal vi samtidig sitte stille i båten mens kommentarfeltene fylles opp av dem som syns det vanskeligere å tro på at en likandes (…..) kar som Antonsen kan lire av seg grovt rasistiske uttalelser, enn at rasisme faktisk eksisterer i vårt samfunn. At vi trenger historier som dette for at enkelte «endelig» skal innse at rasisme eksisterer – også i Norge gjør meg forbanna – og trist.

Blodfattig unnskyldning

Antonsen bedyrer i sin unnskyldning at han skal ta noen runder med seg selv. Vurdere eget forhold til alkohol. For denne unnskyldningen høster han heder og ære. Jeg er mindre imponert, for å si det mildt. Denne unnskyldningen skulle han sendt dagen etter – og direkte til Jirde Ali.

Det han heller gjorde i løpet av de påfølgende dagene var å sende en slapp typisk «beklager om du ble lei deg»-unnskyldning. Det er dette vi ofte ser, når noen skal beklage sin egen patetiske oppførsel; at de legger det over på offeret og beklager at offeret «følte seg såret». Det er ikke en unnskyldning. Det er ansvarsfraskrivelse og det er svada. Legg til at han i den første «unnskyldningen» skjøv komiker-kollega Johan Golde foran seg. Han dro rett og slett det velkjente jeg har en svart kompis som syns dette er gøy-kortet. Det var først da Jirde Ali gikk offentlig ut med saken, Antonsen ble politianmeldt og at hans oppdragsgivere uttalte seg om saken at denne «ekte» unnskyldningen kom. Å skylde på fylla holder ikke. Det lukter bullshit lang vei. Og er det ikke bullshit, så bra – da gleder jeg meg til å høre mer om hvilke refleksjoner Antonsen har gjort seg rundt egne verdier, egen oppførsel og ikke minst patriarkatet han er en del av (samme hvor morsomt og folkekjært det kan oppfattes, der en lirer av seg dritt i fylla) – men holder pusten gjør jeg ikke.