Nytt år – nye muligheter – nye lesere?

Dette skulle bli et testinnlegg. Et innlegg der jeg leker meg litt med fonter, bilder osv. Det er tross alt lenge siden jeg har blogget – sånn på ordentlig.

Kommentarfeltet startet som blogg, på plattformen blogg.no, i 2015. Mitt første innlegg, og årsaken til at bloggen i det hele tatt ble opprettet (i en tid da jeg strengt tatt skulle fokusert hundre prosent på studiene) handlet om hvor forbanna ekkelt folk oppførte seg i det gjengse kommentarfelt. Særlig under saken om middelhavsflyktninger var det ordentlig stygge tilstander. Innlegget var titulert La oss hjelpe våre egne først, hm? og var kort fortalt en skikkelig rant – der jeg tok for meg «stappmette at vi ikke maktet å se lenger enn naboens Tesla.» Jeg var sint, jeg fyrte av med skarpt og jeg hashtagget som om jeg ikke ante hva en hashtag var. Nå, fire og et halvt år senere, er jeg fortsatt sint – om enn noe mer kontrollert. Det er det flere årsaker til – både at jeg har litt mer is i magen, og at jeg etter en tid ble plukket opp av Nettavisen som deres faste skribenter. Jeg flyttet meg dermed bort fra blogg-segmentet og over i skribent-stallen. Med det følger andre krav, og jeg fikk ikke lenger publisere egne innlegg. De måtte godkjennes før publisering og fronting. Det har vært både lærerikt, spennende, frustrerende og tidvis rett og slett ubehagelig å stå i den stallen.

Lærerikt fordi jeg nå er mer bevisst hvordan jeg skriver, henvisning til kilder, hvilke kamper jeg «gidder» å ta med mer. Spennende fordi jeg fikk en helt annen leserskare, jeg fikk et større publikum enn jeg turte å håpe på – som igjen åpnet endel dører. Frustrende fordi jeg ikke lenger kunne publisere innlegg så fort jeg hadde skrevet ferdig, og ubehagelig fordi med Nettavisen kommer en viss skare lesere. Dessverre fulgte mange av de drøyeste kommentarfelt-krigerne med på kjøpet. Jeg har periodevis hatt skjult telefonnummer, og jeg har måttet slå av mulighetene til å kommenterer anonymt. Det er liksom noe med det å bli kalt hore på daglig basis som ikke er så fett. Det å få høre at du fortjener å bli gruppevoldtatt er heller ikke en favoritt.

På den andre siden har disse rundene med hets åpnet opp muligheten for å diskutere viktige temaer. Jeg har blant annet blitt invitert til å holde innlegg i Mediemangfoldsutvalget, deltatt i debatt på TV2 Nyhetskanalen, vært med i Ukeslutt, deltatt under Arendalsuka, blitt nominert til Jenteprisen og masse annet spennende. Det å snakke høyt om disse tingene bidro også til at jeg ble kjent med den gjengen som nå er SnapKollektivet.

Med det sagt så savner jeg friheten som kommer med en blogg. Som samfunnsdebattant i Nettavisen er jeg kun (..) det – samfunnsdebattant. Muligheten til å skrive lettbeinte innlegg om hverdag, kultur, mat, trening og andre ting som interesserer meg er ikke der. Jeg savner å ha den boltreplassen som en blogg er, så som en julegave til meg selv kjøpte jeg like så godt et domene og opprettet en ny blogg.

Til Linn, fra Linn. God jul.