Førjulstid med påtvungen ro
En av de sterkeste årsaken til å starte egen side igjen var savnet etter å skrive annet enn samfunnsrelaterte innlegg. Jeg savnet muligheten til å sette meg ned og skrive og alt jeg tenker på, alt jeg opplever, ser, hører og føler. Nå, i dagene før jul er det det jeg vil fokusere på.
Hva opplever jeg, som nå går inn i min første jul som mamma? Hva ser jeg på? Hva hører jeg på, og ikke minst hva føler jeg?
Hva jeg opplever og hva jeg føler får helt sikkert (mange) egne innlegg, men her jeg sitter med en kaffe- og en gløgg-kopp (klarte ikke å velge) tenkte jeg dele litt om hva jeg hører på. I skrivende øyeblikk hører på jeg Anne Grete Preus. Når himmelen faller ned er spilt et uant antall ganger bare i dag, Alt som skinner er nettopp ferdig og nå er det Fryd som surrer. Anne Grete Preus har vært ekstremt viktig foregangskvinne for norsk, kvinnelig musikkliv. At hun gikk bort nå i 2019 gjør det ekstra fint og sterkt å starte dagen med levende lys og hennes stemme.
Andre som spilles jevnlig hos meg i julen er John Legend, Michael Bublé og diverse samlealbum. Dere skal få slippe at jeg ramser opp alle sangene som surrer i bakgrunnen, men jeg kan opplyse om at det går overdrevent mye i Putti Plutti Pott. Det er verdt å nevne at det er min samboers valg, men at jeg for all del nynner og synger med jeg også. Juleplata til Kurt Nilsen går også varm i vårt hus. For tredje år på rad har jeg fått være med svigerfamilien på hans julekonsert (sammen KORK) i Oslo Spektrum, og jeg må jo innrømme at det røsker litt i julefoten av den plata.
I tillegg hører jeg i filler det akustiske albumet til Oslo Ess hver jul. Det er ikke egentlig en juleplate, men for meg er den det. I mange år har jeg vært fast inventar på Oslo Ess sin julekonsert – både den akustiske og ordinære delen. I fjor var jeg gravid og i år kokte det bort i alt annet, noe som ga meg et alvorlig tilfelle av jule-blues.
En siste yndet favoritt som må nevnes er så klart All I Want for Christmas Is You. Den spiller jeg for øvrig hele året, på hver eneste fest jeg kan styre musikken litt på. Og jo, Maria Mena – Hjem til Jul må også nevnes! Sånn.
Hva mener jeg med tittelen, påtvungen ro, spør du kanskje? Det er det all denne musikken er for meg. En velment, deilig og nødvendig tvang. Jeg er ikke den som får julestemning så fort den første stjerna henges opp i et nabovindu. En kan kanskje strekke det så langt som å si at jeg har utviklet en slags antijulestemning. Så fort alle rundt meg begynner å nynne på julesanger i tidlig november blir jeg litt sur. Misforstå meg rett, jeg elsker jul, men jeg føler det bare ikke (så tidlig). Ikke før lille julaften, og kanskje mest i romjula. Jeg orker ikke stresset i førjulstiden. Jeg orker ikke å føle at jeg ikke er flink nok dersom gavene ikke er kjøpt inn før det første adventslyset tennes. Jeg orker ikke få dårlig samvittighet for at jeg ikke har bakt pepperkaker (eller at de jeg bakte ligger igjen, upynta, hos mamma. Og alle disse kjipe følelsene, de kommer, dersom jeg ikke tvinger meg til å stenge de ute.
Jeg er ganske god på akkurat det. Jeg drikker gløgg, hører på musikk, skriver lister over hvem som skal få hva, handler meg ferdig på kort tid og sørger for å alltid ha sjokolade tilgjengelig. I år har jeg også kjøpt en julegenser! Riktignok er den til babyen min og ikke meg, men det er da bra uansett? En annen ting som virkelig får meg i stemning er morgener som dette. Begge gutta + dachsen sover, jeg har laget rundstykker og gløggen har faktisk nådd perfekt temperatur akkurat nå. Om noen timer kommer mamma på julegrøt, vi skal ut og hente noen brukt-skatter som skal bli en skikkelig kul julegave og i kveld er det julefilmdate som står på programmet.
Jeg ønsker dere alle en deilig dag. Ikke stress. Alt ordner seg, og det som ikke ordner seg det er ikke så himla krise er det vel?