Et helt halvt år
6 måneder. Han er blitt et helt halvt år. I et halvt år har jeg vært mamma.
For et halvt år siden kriget jeg et annet menneske ut av kroppen min, etterfulgt av de legendariske ordene «jeg klarte det» (gjentatt gang på gang) og «herregud han har jo negler! Og HÅR! Som et ekte menneske!»
Jeg trodde jeg var forberedt. På sett og vis var jeg også det. Jeg var forberedt på ville følelser, på at følelsene kanskje ville utebli i starten, på trøtthet, glede og ikke minst usikkerhet. Jeg var forberedt på at jeg ikke kunne være forberedt i det hele tatt.
Jeg ble totalt vippet av pinnen. Av alt. Av at jeg ikke fikk de meget omtalte barseltårene for eksempel. Alle (..) hadde «advart» meg om disse tårene som skulle komme på ca dag tre, samme dag som melken skulle begynne å strømme. Det skjedde ikke. Husker jeg rett prøvde jeg til og med å fremprovosere det – fordi hallo var det noe galt med meg? Hvorfor gråt jeg ikke? Lite visste jeg om mengdene jeg skulle gråte i dagene og ukene og månedene etter at uke 2 var omme. Jeg var hun som de første to ukene tenkte at hallo dette er jo LETT. Jeg har fått en baby som bare sover, ammingen går som en drøm, han sover endel sammenhengende timer på natta og så videre. Samtidig tenkte jeg ofte at dette, dette kan snu. Hver gang noen sa jeg hadde fått en sovebaby fortet jeg meg å si at nei nei la oss ikke jinxe det! Og ja, det snudde.
Etter en tid bestemte babyen min seg for at det å sove på dagtid? Nei takk. 15, 20 og til nøds 30 minutter i strekk var plenty! Jeg hadde en lang periode der jeg ikke gjorde annet enn å legge han, krige han i søvn (her måtte det altså så mange triks til), amme (han spiste gjerne hver/annenhver time, og i minst 30 min av gangen), regne ut hvor lang tid det tok å komme meg dit jeg ville reise fordi hallo han kom ikke til å sove både i bilen og på tur/besøk. Å kjøre bil er en egen historie. Herrejemini så smertefullt å skulle fokusere på å kjøre, med en hylende baby i bilen. Jeg har ikke tall på kjøreturene der jeg har grått meg gjennom hvert kryss. Men vet dere? Det går (gikk) seg til det også.
Plutselig begynte han å sove godt i vogna! Jeg trillet og trillet. Kan ikke stoppe, must keep on moving! Så snudde det også gitt, og han sov plutselig best (utelukkende) i stillestående vogn. Ute. Mens jeg satt inne. Med varm kaffe.
Det har vært mange sånne snuoperasjoner, og jeg vet det kommer mange, mange flere. Hver gang vi kommer inn i en rutine endrer han seg og vi finner en ny rutine som funker den uka.
Nå tar vi dagene litt som de kommer og jeg storkoser meg med å delta på alle hans første gang i livet-opplevelser. Uansett hvordan en snur og vender på det er det å få barn heftige greier. Fantastisk, skremmende, slitsomt, gøy og heftig. Det tærer på nervene, på parforholdet, håret (herrejemini jeg er snart skalla), puppene (som snart rekker ned til navlen og har betydelig mer merkbar ulik størrelse enn tidligere), ryggen, magen og resten av kroppen (har noen for eksempel fortalt deg hvor forbanna vondt å det er å bæsje de første gangene etter fødsel?) for å være ærlig.
Og nå? Nå er han 6 måneder. Et helt halvt år. Jeg vil ikke at han skal bli større, samtidig som at jeg ikke kan vente med å oppleve at han vokser seg større. Sammen skal vi oppdage verden for første gang <3