Demagogen Helgheim

Regjeringen har omsider snudd i saken om den 29 år gamle IS-siktede kvinnen og de to barna hennes, og er denne uken i ferd med å hjelpe disse tilbake til Norge.

Frps nestleder Sylvi Listhaug uttaler at de ikke vil løfte en finger for å hjelpe «denne kvinnen». Også Christian Tybring-Gjedde er på eksplosjonens rand. Innvandringspolitisk talsmann Jon Helgheim (Frp) hevder på sin side at det «dessverre bare er Frp som setter sikkerheten til det norske folk i høysetet. De andre setter andre hensyn opp mot det, og vurderer dem sterkere».

Særlig Helgheims retorikk, altså å benytte muligheten til å appellere til folks instinkter, følelser, fordommer og frykt kan ikke kalles annet en klassisk demagogi. Som definisjonen av demagogi sier er dette et godt eksempel på hvordan en person, ved hjelp av å benytte kraftfull retorikk og propaganda – også ved hjelp av overdrivelser, hets, løgn eller grove forenklinger presenterer egne holdninger som godartede, og løsninger man presenterer som eneste realistiske valgmulighet (kilde: SNL og Wikipedia). I Wikipedia-artikkelen trekkes H.L. Mencken frem. Han definerte en demagog som «en som taler doktriner han vet er usanne til folk han vet er idioter.»

Med demokrati og en moderne rettsstat i førersetet er det skremmende å være vitne til hvordan flere av Norges fremste, og mest mektige politikere omtaler saker som dette. Det interessante er hvor lite tiltro Frp gang på gang viser at de har til at det norske rettsvesenet, på tross av at de selv har styrt justisdepartementet i over seks år. Hva er rettsstaten verdt, om vi som folk ikke kan stole på at den er i stand til å straffeforfølge én IS-kvinne?

Det er naturlig å la seg opprøre av følelser som sinne mot disse kvinnene som helt åpenbart driter i demokrati, frihet, likestilling, menneskerettigheter, kvinnefellesskap og barns sikkerhet for å støtte en grusom terrororganisasjon som IS. Jeg har selv tenkt at kvinnene, helt frivillig, har valgt å stille seg bak vår tids verste ondskap – så de får pokker meg komme seg ut av det selv. Som man reder ligger man og så videre. Men – midt i disse følelsene må vi tørre å la våre demokratiske verdier og rettsstaten ta tømmene. Det er i møte med ondskap vi må holde fast ved det som gjør samfunnet vårt til et sivilisert, demokratisk rettssamfunn. Kvinnene er norske statsborgere, og har rett til å vende hjem med sine barn.

De, kvinnene, må få vende hjem for deretter å bli straffeforfulgt og hjulpet inn i rehabilitering/avradikalisering. Barna må tas omsorg for, pleies og støttes – slik at alle forutsetninger for en trygg og god oppvekst kommer på plass. Det er ikke det ene eller andre som må være byggesteinene i vårt samfunn. Det er begge deler og alt på en gang.