Mammakropp til besvær
Det som er litt snålt, irriterende men også litt ålreit med Facebooks algoritmer er at interessante poster kan dukke opp i feeden flere dager etter at de ble postet. Det skjedde altså i dag, da jeg satt på do og tok den sedvanlige morgen-sveipen nedover feeden.
Rett i fleisen får jeg opp Kadra Yusufs innlegg fra 16. februar. I posten tar Yusuf et oppgjør med media og folks fokus på mammakroppen. Utgangspunktet for posten er en sak hos TV2 om (enda) en kjendis som har postet et uredigert bilde av «mammamagen», i et oppgjør mot kroppspress.
– Jeg fant ingen på Instagram som jeg kunne relatere meg til, og som var litt ærlig på at kropp og sinn får kjørt seg både under graviditet, fødsel og den første tiden etter – og da bestemte jeg meg for å kanskje kunne være den noen kan relatere seg til for andre, skriver Backström til God kveld Norge.
Jeg deler Yusufs synpunkt. Som hun skriver: hva skjer hvis folk bare slutter å snakke om mammakroppen? Hvis alle bare slutter? Både de som har fit kropp og de som ikke er fornøyde? Og for guds skyld slutter å dele bilder av magen? Jeg har trua på at vi bør ta pause fra kroppsmaset og la mødre være ifred.
Jeg slenger meg på, og høyner med: hva om vi kan begynne å snakke om det som faktisk er av betydning, dersom vi først skal og må snakke om mammakroppen?
Mammakroppen er kompleks, den er uforståelig, ganske så rå og tidvis skikkelig trøblete. La oss snakke om de mange, mange kvinnene som sliter med alvorlige senskader/plager etter graviditet, og fødselsskader som revninger i ulik grad. Analinkontinens. Urininkontinens. Smerter under samleie. Smerter i bekken. Diastase (delte magemuskler). Brokk. For ikke snakke om fødselsdepresjon, våkenetter, en konstant følelse av å ikke være god nok, ammeproblemer, et parforhold i krise med mer. Alt dette er ting mange kvinner og par vil nikke anerkjennende til. La oss snakke mer om dette!
Jeg fødte for 8 måneder siden. Fødselen gikk problemfritt for seg etter at jeg ble igangsatt to uker før termin (og tre dager før planlagt igangsettelse). Jeg fødte en stor og frisk gutt, jeg opplevde ingen komplikasjoner, ingen revning verdt å snakke om og ammingen kom fort og lett igang. Det gikk fint for og med oss – sånn i forhold til så innmari mange andre.
Joda. Jeg har fortsatt vondt i bekkenet. Det er faktisk såpass vondt og ustabilt at jeg foreløpig ikke har turt å teste ut min yndlingstrening igjen – nemlig kickboksing (på lavt nivå). Joda. Jeg har såpass delte magemuskler at det å gjøre øvelser med bukpress (som de fleste plankevarianter, push ups med mer) er ganske utfordrende (les: umulig når litt sliten). Joda. Jeg må innrømme at jeg, når jeg må på do (les: må bæsje) må jeg det ganske sånn kjapt. Joda. Jeg tisser på meg når jeg hoster, nyser, hopper og så videre. Jeg har nå en skikkelig hissig forkjølelse og er derfor storforbruker av truseinnlegg. Alt dette er veldig normale plager etter en helt normal graviditet og helt normal fødsel. Jeg skulle bare så inderlig ønske at vi kunne snakke mer om dette, fremfor om hvordan magen ser ut. Hvor mye eller lite mammaen gikk opp i vekt, og desto (u)viktigere hvor fort hun ble kvitt kiloene igjen.
Vi må slutte. Vi må slutte å tro at magebilder, kroppsbilder, nakenbilder med mer bekjemper kroppspress. Som jeg har skrevet i et tidligere innlegg om kropp- og kroppspress: det blir litt som å shotte tequila for å bekjempe drikkepress. Sånn cirka.
Sånna avslutningsvis anbefaler jeg alle å lese min venn Lisa sitt innlegg Hvem skal ta vare på mor.