Photo by Matthew Henry on Unsplash

Det sitter mange alene – midt iblant oss

I går hadde jeg en helt fantastisk dag på SnapKollektivet. Vi kjører temaløs runde nå, og fokuserer mest på å holde kontoen, og ikke minst kontakten med følgerne igang.

Dagen før meg hadde en annen fast i kollektivet, Tine Katrine, kontoen. TK har ME og er ufør. Hun har siden vi startet SnapKollektivet delt ufiltrert fra sin hverdag som kronisk syk. Dette gjorde hun også denne runden. Hun snakket om at mange nå strever med at de må ha hjemmekontor, ikke kan dra på hytta, må være i karantene i 2 uker, ikke kan treffe folk og så videre – og snudde dette til å nevnte at hun, og mange med henne, har det sånn hver dag. Hele året. I årevis. Kanskje hele livet. Dette gjorde i hvert fall meg ganske selvbevisst, og jeg brukte derfor min dag på SK til å touche innom det samme. Ikke fordi jeg er noe særlig fan av whataboutism, men fordi jeg tror det er sunt med et litt annet perspektiv.

Mennesker har en iboende trang til å treffe andre mennesker. Til å yte. Bidra. Være sosiale og gjerne fysiske. Å bli frarøvet dette for en periode kan oppleves brutalt og vanskelig. Tenk om det var hele livet ditt?

Vi er alle vitne til en formidabel innsats fra veldig veldig mange. Det er opprettet grupper på sosiale medier og andre kontaktflater for bistand til handling, telefonsamtaler for den som er ensom og redd med mer. Det er ikke annet enn fantastisk å se – men det bør også være en påminnelse og hva vi som samfunn kan få til for å hjelpe hverandre.

Mens vi til vanlig haster til og fra jobb, stresser med barnehagehenting og logistikk, lager middag, hjelper med lekser, drikker vin med venner, trener og så videre og nå er ordentlig ute av oss fordi alle de hverdagslige tingene må vite for et felles mål – å stoppe smitten, så sitter det mange alene. Midt iblant oss. La oss ikke glemme dem, ikke nå og ikke når livet atter en gang går tilbake til normalen.

Som en av de jeg snakket med i går skrev: jeg blir lei meg over all oppfordringen til å sjekke inn med de som er alene i 2 uker nå. Jeg vet at alle glemmer oss så fort pandemien er over. Flere meldinger var også som denne: Jeg lever likt som før pga kronisk sjukdom. Eneste forskjellen er at den trygge hjelpa mi også er borte nå. Ellers lever jeg i isolasjon til vanlig. En annen skrev at: Jeg er kronisk sjuk med ME, og lever stort sett i karantene hele tiden. Treffer venner kanskje 3-4 ganger i året, hvis jeg er heldig. Har vært syk siden jeg var 13 år og er 27 i dag, det er en lang og ensom “karantene”.

Jeg skriver og deler ikke dette for å gi noen dårlig samvittighet for å mistrives med karantene, hjemmekontor og generelt en mindre sosial hverdag. Jeg mener ikke at du ikke skal få lov å kjenne på frustrasjon. Jeg har også veldig forståelse, respekt og endel bekymring for de som tar denne typen endringer i hverdagen tyngre enn andre. Plutselig endringer som dette kan være særlig tøft for de som strever med underliggende og lettere (..) psykiske lidelser som de ellers håndterer greit i hverdagen. Isolasjon og frafall fra det sosiale og kollegiale er ingen spøk, og det er det viktig at vi tar på alvor.

Det er tøft. Jeg vet det. Jeg ønsker bare at vi skal ta med oss noe fra dette – som for eksempel et samfunn der vi er mer våkne og bevisste de ensomme iblant oss. Det er mange av dem. Veldig mange.

Trenger du noen å snakke med?

Kjenner du på tunge tanker, ensomhet og/eller frykt, og trenger noen å snakke med? Er du bekymret for at et eller flere barn ikke har det bra?

Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111

VOlinjen: 116 006. En hjelpelinje for deg som opplever vold eller overgrep i nære relasjoner.

BARsnakk: Et praterom for deg som har en mor eller far, eller andre du bryr deg om, med rusproblemer.

Bekymringstelefonen – Voksne for Barn: 810 03 940

Kirkens SOS: 22400040 og teksttelefon for døve 55 32 56 97

Barnevernvakten: Du kan ta kontakt hvis du eller noen du kjenner blir utsatt for vold, seksuelle overgrep, omsorgssvikt, kjønnslemlestelse, foreldre som ruser seg eller tvangsgifte.

Kors på halsen: 800 333 21
For barn og ungdom opp til 18 år. På nettsiden til Kors på halsen kan du chatte eller sende mail til voksne som er frivillige i Røde Kors. 

Mental helses hjelpetelefon: 116 123

Rustelefonen: 08588

Oslo krisesenter: 22 48 03 80

DIXI Ressurssenter: 22 44 40 50 / 930 58 070

Kirkenes Bymisjon: 22 40 00 40

Sidetmedord: På sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere.

Se ellers her for flere kontaktpunkter.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *