Jeg er redd
Det er korona det snakkes som i alle kanaler, og i dag er det en uke siden myndighetene innførte de strengeste samfunnstiltakene siden andre verdenskrig. Samtidig oppfordres det fra helsetopper til å ikke bekymre seg mer enn nødvendig, og at det er viktig å tenke på andre ting også. Jeg er enig, men jeg syns det er vanskelig. Jeg er bekymret. Redd.
Misforstå meg rett. Jeg er ikke redd for meg. Jeg er heller ikke redd for mine aller nærmeste, som babyen min på snart 9 måneder, samboeren min eller faren min som de siste årene har vært gjennom flere runder med aggressiv kreftbehandling. Vi klarer oss!
Jeg er bekymret for de svakeste iblant oss
Jeg er redd for de svakeste i samfunnet. De som allerede er utsatt, og som er avhengig av bistand utenfra. Jeg er bekymret langt inn i ryggmargen for rusmisbrukere som nå opplever at deres sårt trengte, og fra før begrensede helseressurser flyttes over på andre områder. Jeg er bekymret for landets løse fugler, som nå også mister tilbudet fra de fleste – som for eksempel Kirkens Bymisjon. Dette er ikke fordi de ulike organisasjonene ønsker å trekke sine tilbud, men fordi det er et tiltak for å hindre spredning og smitte. Viktig – men tragisk for dem det rammer.
Fagfolk, brukerrepresentanter og pårørende frykter at helseforetak vil gjøre omfattende grep som går ut over rusmisbrukere. Les deres åpne brev til helseminister Bent Høie her.
Jeg er bekymret for dem med ulike avhengigheter og som nå sitter mer hjemme enn ellers. Jeg er bekymret for de med psykiske helseplager som forverres av isolasjon og ensomhet.
Jeg er bekymret for dem som allerede er i usikre arbeidsforhold. For små, lokale næringer som går en skummel tid i møte. Jeg er bekymret for at flere unge skal ende i arbeidsledighet og utenforskap.
Jeg er ekstremt bekymret for barn som ikke har et trygt hjem. De som har hatt skole, barnehage og fritidsaktiviteter som sin trygge havn. Som har utrygge, og voldelige omsorgpersoner.
Evakuer barna i Moria NÅ
Jeg er bunnløst fortvilet over barna i Moria og andre lignende leire.
Vi kan, må og bør bidra. Midt i all dekningen om viruset, er bildene fra leirene der. På netthinnen. Bildene av barna er dominerende. På et av bildene er det en bleiepakke i bakgrunnen. Up & go-bleier. Størrelse fire. Det er de samme bleiene sønnen min bruker. Den samme størrelsen. Det blir så jævlig virkelig å se det på denne måten. Det er barn der. Barn som er på alder og størrelse med ham. De er like store. Like små. Babyer. I en iskald og livsfarlig helvetes leir. De har ikke en varm seng. Ikke smokk. Ikke koseklut. Ikke bamse.
De har ikke rent vann, ikke håndsprit eller lager på lager med dopapir. Ingen i leirene har adekvat helsehjelp, og de kan på ingen som helst måte skjerme seg og sine mot smitte. Risikogruppe eller ei.
Korona-viruset har allerede ankommet Lesvos, og det er logisk å anta det kun er et spørsmål om tid før noen i leirene blir smittet. Et utbrudd vil få katastrofale følger og Leger Uten Grenser i Norge ber nå regjeringen bidra til å evakuere sårbare flyktninger.
Dessverre har den pågående pandemien gitt motstanderne krutt i børsa, og bruker den for det det er verdt i sin argumentasjon. Jeg har et innstendig ønske om at vi må snu på det – og se at nå, nå er det akutt! Nå MÅ barna og de mest sårbare UT av leirene. De må komme seg i karantene et trygt, varmt og rent sted. NÅ.
Jeg er redd. Men ikke for meg selv.