«Med smerte skal du føde ditt barn»

Den setningen sa min farmor til mamma før hun skulle ha min storesøster – sitt første barn. Med smerte skal du reise deg igjen etter fødsel er et bedre ordtak, spør du meg. Jada, fødsel er så klart hinsides all fornuft vondt – men tiden etter? Den står for meg igjen som vondere. Fødselen, og de smertene som var da, glemte kroppen min fort. Smertene ved å tisse, bæsje, reise seg opp og bevege seg etter fødsel derimot. De varte i ukevis, og de sitter i.

Jeg leste i en diskusjonstråd på Facebook at ingen snakker om hva gravide må forvente å gå gjennom etter fødselen. At mange tror at «det verste» er over så fort fødselen er overstått. Personlig syns jeg mange snakker om dette, men kanskje vi kan bli enda flere? Jeg har såvidt toucha innom min mammakropp med bekkensmerter, urinlekkasje, hengepupper and so on tidligere, men har jeg skrevet noe om tiden etter fødsel? Joda, jeg har skrevet om tårene, trøtthet og usikkerhet, men hva med dagene i barselbobla og tiden etter? Vet du for eksempel hvor viktig det er å knipe, mye og lenge, før fødsel? Knip for faen. Lenge av gangen. Som om livet ditt avhenger av å holde inne både en promp, tampong og tiss samtidig.

Alt dette, og mere til, skulle jeg ønske at jeg skrev mer åpent om da jeg stod midt i det. Jeg tror det hadde hjulpet meg, og kanskje kunne det vært nyttig for noen andre. Alt jeg beskriver i dette innlegget er basert på mine egne erfaringer.

Graviditeten med stor G

Jeg hadde en slitsom graviditet. Jeg kommer liksom ikke unna å beskrive den her, men føl deg fri til å hoppe rett til føding og ettertiden.

Det merkelige er at, så fort jeg skriver det, får jeg et vanvittig behov for å si at neida, det gikk bra altså – det var ikke masse oppkast eller alvorlig bekkenløsning eller noe. Ikke fikk jeg svangerskapsforgiftning heller puh! Men jo. Jeg husker det som slitsomt. Jævlig slitsomt. Jeg var helt sjokkert over hvor fort jeg følte meg fullstendig kaputt. Hvor fort jeg begynte å bli andpusten, og hvor fort jeg måtte tisse hele tiden. Dette var lenge (!) før jeg fikk noen mage å snakke om. Så kom den såkalte svangerskapsmigrenen. Herregud det var så jævlig. Synet flimret, jeg måtte stoppe i havarilomme ved langs E18 og trodde jeg fikk hjerneslag. 50% sykemelding og jeg følte meg som en taper. I tillegg gikk jeg til jevnlige kontroller på grunn av medført hjertefeil, men kryss i taket hjertet oppførte meg eksemplarisk gjennom hele sirkuset. Jeg var mye kvalm i starten, men kastet ikke opp – med unntak av det døgnet da jeg hadde akutt omgangssyken må skjønne. Det startet da jeg var på gravidyoga, og jeg rakk såvidt frem til toalettet før jeg eksploderte i oppkast. Allerede da hadde jeg også fått litt kjip blærekontroll, så mens jeg spøy i stykker toalettet tisset jeg på meg. Utover store deler av gulvet. Må tro jeg følte meg topp der jeg, mellom spybøyger, tørka opp etter meg på gulvet, ringte samboeren min og gråt «jeg spyr så mye og jeg tissa på meg og du må hente meg. Ta med plastposer og bukse!»

Jeg var generelt mye sjuk gjennom graviditeten. Ikke nødvendigvis gravid-sjuk, men sjuk-sjuk. Bronkitt med en vanvittig hoste (også da tisser man på seg forresten), og gjentatte halsbetennelser ble en vane. Så fort ting begynte å roe seg, og jeg nesten rakk å si at «nå har jeg jo vært i grei form i et par dager» kom kløen. Jeg gikk allerede til jevnlige kontroller hos jordmor på sykehuset (vektkontroll av baby pga min hjertefeil), og nevnte ved en slump denne intense kløen. Hu spurte om det klødde i hendene og jada sa jeg, som faen også da. Intrahepatisk kolestase (gallestase). Ufarlig for meg, men økt fare for fosterdød. Smak litt på det ordet, a. Medisiner, og hyppigere kontroller takk skal du ha. Babyen hadde det helt fint på alle kontroller, og kløen ga seg. Ved gallestase er det ikke unormalt at fødsel settes igang to uker før termin. Da er du innenfor terminmåneden, og babyen skal bare ligge der og marinere seg til den vil ut liksom. Også for meg ble det avtalt igangsettelse mandagen to uker før termin. Torsdagen uka før var jeg inne og tok blodprøver, mentalt forberedt på igangsettelse mandagen etter. Sånn ble det da altså ikke. Fredag ringte sykehuset og sa at verdiene på blodprøvene gikk i feil retning (oppover), og de ønsket meg inn for igangsettelse samme dag. Totalt breakdown, men var kjapt oppe og nikket igjen!

Fødselen naila jeg

Merk at jeg ikke var redd for å føde. Jeg var virkelig ikke det. Jeg skjønte at det kom til å gjør vilt vondt, men jeg hadde en plan – nemlig å ikke ha en plan. Jeg tenkte at ved å planlegge risikerte jeg kun en ting: at planen røyk og at jeg da kom til å føle meg helt lost. Min samboer og jeg snakket mye om fødsel, at vi skulle lytte til fagfolk, sørge for å få meg i Kuli, og at jeg skulle ha en oppgave: å puste. Jeg hadde en fantastisk fødselsopplevelse. Jeg kan oppsummere den med at kroppen min svikta meg (noe den egentlig ikke gjorde, den grodde et perfekt lite menneske) under graviditeten, mens den reiste seg som en faens krigerdronning under fødselen. Jeg er ikke skapt for å være gravid, men å føde? Det naila jeg faktisk.

Så kom tiden etter fødsel, og alt det kroppslige jeg ikke var forberedt på. Jeg var før fødsel mest opptatt av en ting: Jeg ville ikke revne! Da min lille (vel, alt er relativt) gutt var ute kunne jeg nysgjerrig spørre, og få svar på om jeg hadde revna eller bæsja på meg. Svaret fra njaei og nei. Jeg spurte forøvrig også om å få ta bilde av morkaka, noe jeg selvsagt fikk lov til.

Jeg var høy på endorfiner og stolthet, og følte virkelig at jeg kunne klare alt. Helt til tiden kom for å skylle meg i dusjen tvers over gangen for fødestua. Dette går fint, sa jeg til jordmoren, lukka døra og svimte av i dusjen. Rakk så vidt frem til den røde knappen fordi veit du hvor vanskelig det er å reise seg etter en besvimelse alene? Rett etter fødsel? Badende i blod? Med magemuskler som er som gele? Revna gele.

Ammingen kom ganske fint i gang. Alt gikk egentlig veldig fint, og var helt normalt. Kroppen hentet seg inn akkurat sånn den skal. Jeg føler at det er noe av det viktigste med dette innlegget.

Jeg opplever at det skrives, forskes og snakkes for lite om fødselsskader. Samtidig så er det gjerne det jeg leser om, når jeg prøver å finne informasjon. Jeg føler at det ikke er så mye ekte lesestoff om alt det som skjer mellom glossy, perfekte fremstillinger og de sakene der ting har gått ille. For veit dere hva? Selv når ting går helt bra, så er det mange og vonde ting som skjer med kroppen etter en graviditet og fødsel. Her kommer altså mine erfaringer, etter en utrolig lang innledning.

En helt normal kropp

Ok la oss starte meg det jeg syns var det vondeste av alt de første dagene: etterrier. Fy satan hvorfor hadde ingen fortalt meg om disse?? Etterrier er egentlig en helt fantastisk ting, og det er helt ufarlig. Det er rett og slett en av kroppens måter og hele seg selv på. Etterrier kjennes som (for meg: helt jævlig) smertefulle mensenkramper. Dette er livmoren som trekker seg sammen, og smertene har en tendens til å være verst under amming (fordi hormoner). Livmoren har under graviditeten stått helt opp til brystbenet og kan veie helt opp til ca 1 kg. Etter fødselen begynner den å trekke seg sammen, og etter noen uker er den tilbake til å veie kun 50-70 gram. Kroppen er ganske vill – men uansett hvor fascinerende dette er: jeg syns etterrier var så vondt at jeg lå og grein, og trodde jeg fødte en skjult tvilling.

På helsesnorge.no bedrives renselsen som en kraftig menstruasjon den første dagen etter fødselen. Altså, alvorlig talt. En kraftig mens? Jeg blødde altså så jævlig mye at jeg, da vi kom hjem, sendte Simen på apoteket for å kjøpe sånne mellomstore bleier som de hadde på sykehuset! Heldigvis kunne jeg gå over til ekstra store nattbind etter en uke, men en kraftig mens var det ikke.

La oss snakke litt om å gå på do. Å tisse syns jeg var skikkelig sviende og vondt ganske lenge. Jeg syns det var ordentlig ubehagelig å tørke meg med papir, så gikk som regel rett i dusjen og spylte forsiktig med lunka vann. Dette kan virkelig anbefales for mørbanka og ømme føde-tisser! Å bæsje en helt annen story. Jeg fikk en god gammaldags forstoppelse etter fødsel, og det gikk mange dager før jeg klarte å gå ordentlig på do. Da var det altså så smertefullt at jeg gråt meg gjennom det. Har et svakt minne om en melding til noen venninner om at jeg riktignok ikke hadde revna under fødsel, men nå – nå revner jeg fra innerst til ytterst! Det gjorde jeg altså ikke. Merk også at blæra er helt ute og kjøre under denne tiden. Min var i hvert fall det. 0 kontroll. Det var bare å erkjenne at jeg tissa på meg, dersom jeg trodde at jeg kunne holde meg et eneste lite sekund.

Magen! Tenk deg at du våkner en dag og ikke klarer å bruke magemusklene. Er du klar over hvor uvant og vanskelig det er å skulle snu seg i sengen for å amme på den andre puppen, reise seg opp i sittende stilling på natten for å ta opp baby og så videre uten påkobla magemuskler? Det var skikkelig ubehagelig, og jeg måtte mange ganger be samboer om hjelp til å reise meg opp.

Søvn. Det er viden kjent at mødre har et ekstra gir, særlig i starten. Jeg sov nesten ikke. Når han lille sov, klarte jeg ikke å sove. På natten lå meg på vakt og våknet av hvert lille knyst (som det var mange av). Kræsjen kom etter tre måneder ca. Dette er, etter hva mine venninner forteller, ganske normalt.

Puppene. Veit du hvor glad du er når babyen sover lenger sammenhengene enn du turte å håpe på, men gleden ødelegges av pupper som kjennes som smertefulle steiner? Nei vel. Det kan jeg fortelle deg at er et helt realistisk scenario. Jeg aner ikke hvor mange som sa til meg at jeg måtte passe på puppene min fordi brystbetennelse ville jeg IKKE ha. Det kan jeg love deg at jeg ikke ville, men det fikk jeg altså. Akutt. Jeg må bare si det som alle sier til det kjedsommelige. Pass. På. Puppene. Dine. Vask hendene. Bruk ull-ammeinnlegg. Ikke sitt i trekk. Ikke vær våt. Herregud please pass på puppene dine. Og ja. Dersom du får harde klumper som du mistenker er tilstoppa melkeganger? Ikke (jeg gjentar IKKE) masser de hardt og tenk at med vondt skal vondt fordrives. Lær av mine feil, og gjør heller dette: varm klut før amming, varm opp puppen, masser FORSIKTIG i melke-retningen SAMTIDIG som babyen ammer (altså mens det er utdrivning). Dersom du får tilstoppa melkeganger eller betennelse: amm ofte. Eventuelt pump (selv om det kan være pes). Tøm de puppa go go go!

10 måneder etter

Jeg husker tilbake og tenker at jeg fikk sjokk over hvor vondt ting var etterpå. Hvor nærtagen jeg var, hvor redd jeg ble for å bæsje, hvor fæl jeg følte meg med de svære amme-puppene, hvor mislykka jeg følte meg dager han gråt mer enn dagen før og når jeg ikke klarte å pumpe. Jeg husker at jeg gråt fordi jeg ikke klarte å nyte, og jeg gråt fordi han var (er) så fin. Jeg gråt fordi han gråt, jeg gruet meg i et døgn før jeg skulle kjøre bil og jeg følte meg som en superhelt når jeg kom meg helt inn til Oslo uten å omkomme på veien. Et panisk amme-stopp eller tusen har det blitt, men jeg omkom ikke! Så mange uker hver eneste dagblund var en krig. Jeg vugget, sang, gynget til jeg nesten mistet forstanden. Normalen var at det kunne ta tre kvarter, en time, halvannen time å få han til å sovne – for så å såvidt rekke å tisse før han våknet igjen, etter 15 minutter. Jeg var så sliten. Jeg følte meg så ødelagt – innvendig og utvendig.

Og husk. Min fødsel, og tiden etter var helt normal. Jeg fikk ingen skader. Jeg hadde ikke fødselsdepresjon. Jeg fikk bare barn. Kroppen min grodde et menneske. Jeg fødte han. Og jeg tok meg av ham. Sammen min samboer så klart, men jeg gjorde alt med en og samme kropp.

Fy faen.

13 thoughts on “«Med smerte skal du føde ditt barn»”

  1. Takk for en fantastisk beskrivelse av akkurat sånn tiden etter fødsel er. Jeg fikk også sjokk. Det var ingen som hadde fortalt meg at å bæsje de første 3-4 ukene etter fødsel ville være værre enn selve fødselen. Ingen forberedte meg på hvor ille det er å ha såre, blødende brystvorter, og samtidig desperat ville amme fordi det lille vidunderet må ha mat, ingen fortalte meg at jeg ikke skulle klare å reise meg opp fra senga på flere uker, at jeg kom til å blø til jeg trodde jeg ikke hadde mer blod igjen, og at jeg kom til å gråte mer enn ungen.. Så jeg håper mange som venter barn får lese dette. Fødselen er null stress, bruk heller tid på å forberede dere til ukene etterpå. Takk Linn!

  2. Min fødsel endte i hastekeisersnitt etter to døgn stormrier etter igangsetting pga fostervannsavgang. Så jeg naila graviditeten, men ikke fødselen. Slapp da unna feks eksplodert tiss og rump, men har varige traumer av fødselen allikevel. Psykisk sammenligner jeg det med overgrep, tre fire leger som i tur og orden stapper hender og diverse utstyr langt oppi det aller helligste imens man ligger paralysert av epidural og dopet ned av søvnmangel. Følte jeg var låst i et mareritt uten kontroll på noe. Hadde så angst at hele kroppen ristet og de måtte dope meg enda mer ned. Altså keisersnitt er fader meg ingen romantisk dans på roser heller. Man bør snakke mer høyt om alt dette! Og hver. eneste. setning av det du beskriver i etterkant kjenner jeg meg igjen i. Har bysset på meg kink fra nakke til ankel, gått milevis med sovende baby, tom mage og full blære. Fordi stopper man for å kjøpe mat eller tisse, så våkner han og løpet er kjørt. Nei den tiden der spørs det om jeg makter å gå gjennom igjen. Og det er trist, for jeg ønsker meg flere barn egentlig.

  3. Hei, det var en rå og ærlig beskrivelse, sikkert mange som vil kjenne seg igjen og ha nytte av å vite mer om hva som er normalt/hva man kan forvente osv. For selv om det er mange kaos/skrekkhistorier der ute er det også mange glossy perfekte fortellinger. Tror mange kvinner i dagens samfunn har altfor store forventninger om hva man kan/skal/bør få til etter fødsel, det påvirker jo enormt. Får man ikke til eller ikke orker barselsbesøk, tur på kjøpesenteret i løpet av de to første ukene eller whatnot så er man vel mislykket..eller? Nei, uansett hvordan graviditet og fødsel man har hatt så er det HELT NORMALT (og viktig) å kun «få til» å være, og ta seg av babyen. Det er mer enn godt nok. Søvnen er jo uhyre viktig også og som kjent er det noe mange nye mødre har mer eller mindre underskudd på. Det som ofte kan hjelpe, og som jeg syns det snakket alt for lite om er påvirkningen nærhet har. Ikke at de finnes en mal for alle, som passer alle familier og barn, men jeg tror det fokuset på at man «skal» være separert fra baby, at det er normalt, skaper veldig mye trøbbel og unødvendig «lidelse». Det er alt for lite fokus på det fjerde trimester (anbefaler alle kommende og nye mødre å google det), men heldigvis får det mer og mer oppmerksomhet. Babyer er programmert til å ville være nære (historisk sett har baby som ikke er nære veldig liten sjanse til overlevelse), og derfor har de aller fleste babyer (alle?) det best når de får dette behovet fyllt. Mange opplever at ting går enklere. Dette betyr i prinsippet nærkontakt nærmest 24/7. Ja, på mange måter er det veldig krevende, men erfaringsmessig gir det også mange fordeler, som feks ofte bedre søvn (både for mor og barn), noe som er uvurderlig, for å innhente seg, kroppen å lege seg og barnets ro og utvikling.

  4. Kjenner meg igjen i mangt her altså.. Faens etterrier!! Hadde ikke det etter første fødsel så det var totalt ukjent for meg. Jeg ble skikkelig dårlig av det, og det varte leeeenge. Hadde det i 2 dager, men føltes som 2 år! Og ja, amming gjorde det absolutt verre….
    Etter første fødsel tenkte jeg også at «jaja, føler meg freeeesh, har født naturlig, ingen epidural, kun litt bedøvelse i skjeden – null stress, tar meg en dusj». Går så ut av senga, og hadde flaks med at jordmor kom da ellers hadde jeg gått rett i bakken. Blodtrykksfall blanda med svikt i det ene beinet gjorde at jeg var på vei mot gulvet og ikke dusjen… Så da bar det tilbake i senga gitt. Bodde i bleier i 1,5 uke etter fødsel, dusja meg etter hvert do besøk osv. Og så kom glasskårene i rævva for fullt etter 2-3 måneder – hemoride-helvete! Og nå, etter andremann, er det pokker meg kommet igjen: trodde jeg skulle slippe denne gangen. Hadde enkel fødsel igjen, ble kalt fødemaskin av jordmødrene, stolt som pokker av meg sjøl om det er lov å si. Men igjen – da jeg skulle ut av badekaret så måtte det to jordmødre og en prekestol til for å holde denne dundra (87 kg) oppe for beina under meg føltes som gelé.
    Det er power å gå gravid, det er power å føde, men det er mest power etter fødsel!
    En stor klapp for alle oss fødende damer – vaginalt eller KS – KLAPP KLAPP!!

  5. Takk for denne! Jeg kjenner meg igjen i det aller meste, og ingen hadde nevnt disse plagene med ett ord under graviditeten. Jeg fikk jo alldeles sjokk og trodde det var meg det var noe feil med siden jeg syns barseltiden var så tøff.. Med bekkenløsning og brystbetennelse som førte til operasjon på begge brystene og en baby med kolikk. Knalltøft! Ja til mer åpenhet!

Legg igjen en kommentar på Ingrid Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *