Foto: Joakim Mangen

“E blogging fremdeles ein ting?”

For en nydelig setning å starte dette innlegget med. Sitatet er fra i god venninne, som spurte sånn helt genuint. Spørsmålet kom som en del av en større samtale om et par blogginnlegg vi syns var litt sånn.. meh. Ikke våre egne så klart, hun har for lengst lagt ned sin blogg og jeg kan vel knapt kalles en blogger lenger – jeg skriver tross alt forsvinnende få innlegg.

Jeg føler virkelig at en æra er forbi. Fra min første blogg, som het noe med reidar-papaya et eller annet, til Kommentarfeltet. Da jeg startet Kommentarfeltet var tanken å gå til kamp mot hatefull retorikk i det gjengse kommentarfelt – derav navnet. Det som kickstartet det hele var debatten på sosiale medier i debatten omkring middelhavs-flyktninger.

Jeg fikk raskt erfare at er man med på leken må man angivelig tåle steken. Må man egentlig det? Jeg mener nei, og dette har hele veien vært en del av min største motivasjonsfaktor. Du skal ikke trenge å høre at du er dum, tilbakestående eller at du trenger pikk og dermed fortjener å bli voldtatt i alle hull. Å skrive om temaer som rasisme, innvandring og diskriminering gjør heller ikke at du ber om å bli gruppevoldtatt. Det gjør deg ikke til en landsforræder, det betyr ikke at du er evneveik, åndssvak eller hjernevasket, og det er heller ikke et bevis på at du hater alle (hvite) menn. Du fortjener heller ikke å motta bilder av aborterte fostre så fort du ytrer deg om kvinners rett til selvbestemt abort.

Siden 2015 har jeg skrevet fast for Nettavisen. Jeg har hamret løs på tastaturet, vært tilstede i kommentarfeltene, levert tekst på tekst på tekst på tekst. Jeg har vært høyt oppe på listene (mener å huske at mitt innlegg om Søviknes var det årets mest leste eller noe i den dur), jeg har ropt, ledd, banna, grått og jeg har gjemt meg.

Nå, etter fem år, er det over. Jeg har sagt opp min avtale i Nettavisen. Jeg bestemte meg da jeg opprettet denne siden for å stå i avtalen litt til, og kjenne på om jeg vil begynne å levere mer. Nå har jeg falt på den beslutningen at jeg ikke ønsker den faste avtalen lenger. Det er ingen dramatikk knyttet til valget, jeg føler meg bare.. ferdig. Jeg har diskutert de samme teamene, om mottatt den samme dritten i fem år. Jeg føler ikke at jeg har noe mer å komme med. Det føles riktig, men også veldig rart og faktisk litt vemodg.

Jeg har, på tross av all dritten som har kommet med på kjøpet, likt godt å debattere i Nettavisen. Jeg har trivdes med samarbeidet med mine kontaktpersoner Bjørn og Siv, og jeg har hatt respekt for samarbeidet med både nyhetsredaktør Erik og og ansvarlig redaktør Gunnar. Jeg har vært en pain in the ass for vaktsjefene, og furta dersom jeg ikke kom så høyt og stort opp på front som jeg selv syntes at mitt innlegg fortjente (hei Henrik, Aleksander, Morten og alle dere andre – I feel you!).

Så, er blogging egentlig fremdeles en greie? Har jeg mer å komme med? Kanskje jeg skal kjøre litt hardere på med freelance-innlegg? Kanskje skal jeg kun skrive kose-tekster om serier og den søte ungen min? Kanskje om baking, eller den nye hudpleie-rutinen jeg er igang med? Hvem veit. Ikke jeg i hvert fall.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *