Teppefall

Jeg hadde et ønske, et indre driv som en slags kraft eller en golfball som noen som kan spille golf har truffet helt helt riktig. Smack, sviiisj.

Så mange ord jeg skulle skrive, dele, få de ned på det elektroniske papiret og trykke på publiser. Jeg har sendt tekstprøver, fått gode tilbakemeldinger og bestemt meg for at yes, jeg må prøve. Bok, jeg skal skal skal skrive bok. Visst skal jeg det!

Jeg hadde en plan, en plan jeg hadde lagt med meg selv. Plan your work and work your plan som de sa i Elixia da jeg jobbet der. Arbeidstittelen var klar og alt. Go go go liksom. Det gikk så som så det der. Planer skrinlegges og ønsker legges i en boks på loftet for å støve bort.

Jeg lente meg på de skarpe meningene, og de harde ordene. Meninger. Debatter. Det føltes etterhvert trygt. Som det riktige. Det eneste jeg kunne tross alt, når det kom til skriving. Når de sårbare sidene skulle frem var det andre kanaler som ble prioritert. Jeg har grått på snap og jeg har kjempet meg gjennom bølgene sammen kollektivet der. Men ordene? De skrevne? De har jeg gitt faen i. Gjemt, glemt og nedstemt på en måte. Jeg ga opp. Ga opp å tro på meg selv. Jeg valgte å ikke sette meg i båten som kanskje hadde endt med å seile over stupet og rett ned drite seg ut-fossen. Det var lettere, det. Hvem er jeg, som skribent?

Hvem er jeg, når den egentlige bokplanen måtte vike for andre prioriteringer? Kan jeg egentlig skrive? I dag sa Siv at jeg skriver som jeg snakker. At å lese mine er ord som å høre meg snakke. At hun kan høre stemmen min når hun leser. Hun sa det var en kompliment, og jeg ble oppriktig glad. Samtidig ble jeg trist, for hvor er den? Den kjærligheten jeg hadde for å drive med det her? Å snakke med tastaturet, føre samtaler med meg selv over en skjerm? Faen som jeg savner det.

Er jeg fortsatt der inne, eller har teppet gått ned for godt?