La barn lære om vonde temaer – som holocaust

Forfatter Henrik Hovland har i dag innlegg i Aftenposten, der han stiller spørsmål ved om hans datter skal få lære om Anne Frank på skolen. Han starter innlegget med at hans datter kom gråtende hjem fra skolen, og stiller i det videre spørsmål ved om seksåringer skal lære om Anne Frank.

Først vil jeg bare hilse til Hovland og gratulere med å ha en oppvakt, nysgjerrig og empatisk seksåring! Det sier jeg fullstendig uten sarkasme eller ironi. Så fantastisk at hun lærer om tøffe temaer på skolen, tar med seg naturlige reaksjoner hjem – og deretter snakker videre med dere hjemme om det!

Med det sagt så reagerer jeg, både som mamma, barne- og ungdomsarbeider, pedagog og ikke minst jøde på resten av Hovlands refleksjoner. Når jeg leser hans beskrivelser og tolkninger av boken blir jeg mildt sagt nysgjerrig på hva han faktisk mener. Et eksempel er dette:

«Gyldendal forlags anbefalte aldersgruppe for bøkene er tre til seks år. De to bøkene som fremheves på forlagets hjemmeside, handler om Greta Thunberg og Anne Frank. På omslagene er de tegnet med store hoder, runde kinn og butte fingre. Anne Frank ser ut som en søt seksåring. Dette er dypt ubehagelig på flere måter.»

Hvordan er det at barna som portretteres/tegnes som barn «dypt ubehagelig». Er det det at hun tegnes som det Hovland beskriver som «søt», og at livet hennes fikk så tragisk utfall, som er ubehagelig for ham? Jeg spør helt genuint, for jeg forstår det ikke.

Jeg syns også hans sammenligning med egen bok om pinnsvin (..), der han beskriver at han «redigerte vekk de mest brutale detaljene om pinnsvinenes liv og død» er veldig spesiell. Jeg forstår virkelig ikke hvordan dette kan være relevant for om barn skal lære om Anne Frank og andre viktige, historiske personer eller ikke.

Misforstått Anne Frank

Gjennom sin dagbok har Anne Frank gitt oss et historisk viktig innblikk i sitt liv. Hvordan skal man lære om Anne Frank dersom man ikke lærer at hun dør?

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at Hovland i all hovedsak har misforstått boken – både barneboken og Anne Franks dagbok. Det er ikke hennes død som er sentral i beretningen. Det er individet, hennes penn og tanker. Boken handler om hennes drømmer – om å skrive, være ungdom, forelskelse, om et ønske om å lest og husket – og om hennes skjebne.

Hovland skriver at «vår tids barn blir fôret med kunnskap om denne verdens ondskap og tragedier på utallige plattformer, men det er ikke alt de trenger å få vite med én gang. Det er de voksnes ansvar å la barn få lov til å være barn, så lenge det varer.»

Hovland har helt rett i at barn i større grad enn tidligere eksponeres for verdens ondskap og grusomheter. Derfor er det desto viktigere at vonde og skumle temaer som holocaust, terrorisme og rasisme er en del av undervisningsopplegget – helt fra skolestart.

Jeg vil påstå at det å få informasjon om verden innenfor skolens kontrollerte rammer, med påfølgende samtaler om teamene hjemme er veien å gå. Den alternative veien er å bli ukontrollert eksponert via tv, nettbrett og smart-telefoner, og at barna blir gående alene med forvirrede og redde tanker. Jeg er enig i at en seksåring ikke er moden nok til å forstå eller fordøye vanskelig informasjon, men er det ikke da bedre å ha samtaler om disse temaene – fremfor å late som at de ikke eksisterer?

Skjerming av barn mot virkeligheten og historien – en bjørnetjeneste

Gjør vi virkelig det beste for barna våre ved å skjerme dem fra hvordan verden er? Fra historien? Hva med de barna som ikke kan skjermes? Barn med en annen hudfarge enn hvit, eller med et litt annerledes navn?

Hva med min nevø, som i en alder av 3 år ble spyttet etter av en eldre dame da hun fikk høre hans jødiske navn? Hva med mine barn, som når de kommer i skolealder kan google mamma sitt navn og få opp et brev skrevet til meg av Vigrid-lederen Tore Tvedt? Hva med mine afrikanske eller karibiske venners barn? De kan ikke skjermes fra rasismens stygge uttrykk, uavhengig av om deres foreldre syntes at de er for unge? Jeg er hundre prosent sikker på at også disse ønsker at deres barn skal få lov til å være barn, så lenge det varer. Skal jeg unnlate å fortelle min førstefødte sønn om historien bak navnet hans fordi jeg selv ikke takler oppfølgingsspørsmålene? Til info er han oppkalt etter sin jødiske tipp oldefar, hvis familie ble utryddet under holocaust. Min oldefar hadde flyttet til USA før andre verdenskrig, men han mistet hele sin familie. Skulle jeg unnlatt å la navnet hans leve videre, fordi jeg syns det er ubehagelig å fortelle mine barn vår families historie?

Barn er oppvakte, og de får med seg hva som skjer rundt dem. Uansett hvor mye vi som foreldre ønsker å skjerme dem. Tro meg, alle foreldre ønsker at deres barn aldri skal trenge å høre om, se eller oppleve noe opprørende eller vondt – men sånn er dessverre ikke verden, eller livet.

I hvilken alder skal vi begynne åpne opp for ekte og virkelige inntrykk? Jeg mener derimot at barn blir bedre rustet til å takle virkeligheten dersom de gis verktøy for å takle den. Et av disse verktøyene bør være informasjon gitt gjennom aldersadekvate samtaler med trygge voksenpersoner. Vi skal selvsagt tilpasse informasjonen og samtalene, men å skyve det under teppet? Det har jeg ikke noe tro på at er veien å gå. Jeg tror at vi, ved å skjerme barna for mye, gjør dem en bjørnetjeneste.