Livets første morsdag

Han ser på meg med det store smilet. Det største. Det bare han kan ha. Det smilet bare han kan gi meg, og det smilet han bare gir til meg.

Han har grøt i det venstre neseboret og på begge underarmene. Spiser, sier «ey» med ujevne mellomrom, leker med lokket sitt og aner lite om alle følelsene som raser gjennom denne (litt slitne) mammakroppen.

I 7 måneder, 2 uker og 3 dager har jeg vært mamma. Er det ikke helt vilt å tenke på? Mamma?! Jeg! Jeg som gråter når jeg blir sint, banner som en sjøulk, fortsatt blir fjortis-irritert på egen mamma og ikke kan regne matte på barneskolenivå.

Min egen mamma er nå mormor til to. Hun er ikke en sånn strikke-mormor, men en sånn «nå har jeg ikke sett han på en uke, jeg kommer i dag»-mormor. Hun leker, tuller, bøller, tørker grøtsøl (mye hyppigere enn denne mammaen gjør), koser, synger og legger. Hun bekymrer seg, søker opp ting på nett og blir enda mer bekymret, skryter og viser bilder til alle som er interessert (eller ikke) i å se og høre om verdens skjønneste barnebarn – hennes egne så klart. Takk <3

Det å være mamma er en berg- og dalbane. Det er aktivt, koselig, gøy og tidvis ganske ensomt. Det fødes ca. 55 000 barn i Norge hvert år (tall fra 2019). Det er mange mødre, som sitter på hver sin tue eller i hver sin dump. Med de tallene i hodet er det rart at noe som så mange deler kan føles så ensomt og skummelt. På netter han ikke roer seg og pappaen sover gjennom alt. På dager han sover mye mer og lengre enn vanlig og du er redd han er død (eller er det bare jeg som er sånn). Netter da alle i huset sover utenom du fordi tanker om alt som kan skade eller såre ham tar over hjernen. Mørke, jævlige tanker som ikke slipper.

Så våkner han, det er morgen og han er er i live. Frisk (om enn snørrete som vanlig), og så himla blid og en ny dag i mammaland kan starte. Lik, men helt annerledes enn dagen før.

Gratulerer med morsdagen, alle medmødre – vi rocker!