White privilege rett i fleisen

Edit // lagt til i innlegget 04.06.2020:

Jeg begynte på dette innlegget 29. mai, og publiserte det 02. juni. Jeg har, inntil nå, ikke delt det i sosiale medier. Hvorfor? Fordi jeg er redd. Fordi jeg ikke føler det er bra nok. Ikke flink nok. Og med det bryter jeg uelegant det jeg selv skriver. Jeg har ventet på godkjent-stempel fra mine svarte venner, som helt riktig ikke har prioritert å lese eller klappe meg på skulderen for å reflektere og skrive (se punkt 8 i listen under). Jeg har valgt å ikke dele fordi jeg ikke klarer å gjøre dette "perfekt" (se blant annet punkt 4). Jeg har, ved å ikke dele det av disse grunnene, fått dette til å handle om meg (se punkt 3) - og min frykt for å drite meg ut. Her er det, og jeg håper du vil bidra med kommentarer og debatt. Takk. 

Som hvit har jeg et sett privilegier jeg blir mer og mer bevisst. Jeg er en av de første til å innrømme at jeg lenge har hatt en vanvittig berøringsangst når det kommer til dette temaet. Det er i seg selv ganske rart, all den tid at jeg som blogger og skribent ofte har tatt for meg temaer som rasisme og diskriminering. Allikevel har jeg feiga ut når det kommer spørsmål og problemstillinger som har med dette og gjøre. Jeg har likt og delt andres innlegg. Jeg har applaudert og deltatt i demonstrasjoner. Jeg har sagt «jeg er en alliert» fordi hey black lives do actually matter, men har jeg egentlig vært det? En alliert?

Jeg har bare det siste året tenkt mer og mer på dette, og prøver aktivt å ta konkrete grep for å bedre kunne delta i kampen mot rasisme. Et av de første grepene er å forstå.

Jeg må forstå at jeg aldri kan forstå – ikke helt. Jeg må forstå at det ikke er mine svarte venners oppgave å lære meg opp i hvordan jeg kan støtte dem og den kampen de står i. Jeg må forstå at det ikke bare er deres kamp å kjempe. Jeg må forstå at det å si at jeg står med dem i kampen ikke er det samme som å faktisk stå der.

Noe jeg ikke kan kommunisere sterkt nok er at jeg må forstå mine hvite privilegier.

Å sette et hjerte på en status om noe en svart venn har opplevd er ikke å være en alliert. Å fortelle mine svarte venner hvor lei meg jeg er, at jeg gråter og at jeg drukner i empati over alt som skjer nå er ikke å være en alliert. Det er å legge mine tårer på deres skuldre. Det er å legge i deres fang at de liksom skal være takknemlig for min empati, før jeg skipper videre og tenker at hey – nå var jeg en god alliert, eller hva? En skikkelig ekte anti-rasist, faktisk? Nei. Det er ikke din oppgave å tørke mine hvite tårer.

I møte med vanskelige temaer må jeg, som alliert, tørre å ta tak i det. Jeg må tørre å si til han godt voksne familievennen at «nei, det der kan du faktisk ikke si. Jeg blåser i om du ikke syns at n-ordet er diskriminerende, og her skal du få høre hvorfor.» Jeg må være oppmerksom. Lytte. Ta av meg øretelefonene på trikken når hun dama lirer av seg noen rasistiske gloser i retning de tre unge guttene som sitter på fire-seter’n – uansett hvor ubehagelig det er. Jeg må vite hva jeg skal si dersom min sønn (på snart ett) vil ta på håret til hun afrikanske i nabolaget. Jeg må forstå hvorfor det ikke er greit, og jeg må sørge for at han forstår!

Jeg å vite, langt inn i ryggraden, at rasisme ikke er en spesifikk person eller en enkelt hendelse. Rasisme handler om makt. Det handler om kolonialisering, historie og innbarka strukturer i samfunnet.

Jeg må være bevisst mine egne, internaliserte holdninger. Jeg må legge merke til om jeg, som en eller annen ignorant idiot, klemmer litt hardere om veska mi dersom det er en svart person som setter seg ved siden meg på bussen. Dersom jeg gjør det må jeg legge merke til det, reflektere over det og ta det til meg. Se langt inn i meg selv, og være disse holdningene bevisst. Jeg må tørre å stå i de vonde følelsene det vekker!

Jeg må huske at jeg ikke hjelper noen ved å være stille fordi jeg føler meg uvitende, og at andre kan mer om denne kampen enn meg. Jeg må skjønne at det kun er min oppgave å lese meg opp på svart historie og kultur, og om rasisme. Det er ikke mine svarte venners oppgave i å lære meg opp i hvordan være en alliert. Det er min, og kun min oppgave.

Så det gjør jeg, da. Leser meg opp og sånn.

10 tips til hvordan være en bedre alliert

Tipsene er hentet, og inspirert fra følgende sider:  Guide to allyship Camille Oneida Charles på Instagram Black History Month Norway Huffpost/blackvoices

1. Ta kampen som om den er din egen
2. Reis deg og kjemp, selv når du er redd og/eller det oppleves ubehagelig. Dette gjelder også på arbeidsplassen. Bruk ditt hvite privilegium til å ta kampen mot diskriminering
3. Anerkjenn at på tross av at du også opplever det som skjer som smertefullt og vanskelig, så handler ikke situasjonen eller samtalen om deg
4. Ikke tro at du trenger å være en perfekt alliert for å snakke ut og opp
5. Lytt mer enn du prater i samtale med svarte stemmer. Igjen – det handler ikke om deg. Får du tilbakemeldinger om noe du kan gjøre bedre – ta det konstruktivt
6. Doner penger til pro-svarte organisasjoner
7. Tenk og reflekter over begreper du bruker. Se Camille Oneida Charles’ story om «anti-rasist». Den er lagret under høydepunkter på hennes IG-konto
8. Research – ikke forvent at dine svarte venner skal lære deg opp i deres kamp
9. Vær bevisst hva du fyller feeden din med. Det samme gjelder bokhylla, spille lista og Netflix-favorittene ass. Ikke bare smykk deg med «anti-rasist», men gjør en innsats for å være mer pro-svart i dine sosiale medier- og kulturvalg.
10. Sist, men ikke minst: Vær bevisst dine egne underliggende bias’

Er du klar over dine privilegier? Hva gjør du for å oppdatere deg? Er du i kultur- og underholdningsbransje, der det aktivt profitteres på svart kultur? Hva gjør du i disse dager, annet enn å poste et svart bilde på Instagram, eller dele et sitat og hashtagge med black lives matter? Hvem følger du i sosiale medier? Hva forteller du barna dine om det som skjer i verden?

Er du usikker om dette gjelder deg, så se videoen nedenfor. Der har du det. White privilege rett i trynet. For enten du vil vedkjenne deg den eller ikke, så er sannheten sånn at du, som hvit forelder, aldri trenger å drille barna dine i hvordan opptre i møtet med politiet – i frykt for at de kan bli skutt.