28+6 og cornflakes-lykke

Jeg startet på dette innlegget for flere dager siden, men så konket siden pga en frekk hacker. Heldigvis fikk jeg rask hjelp til å få den opp igjen, så jeg har noe å finne på her jeg ligger. Hvor jeg ligger, sier du?

Mandag ble jeg lagt inn på sykehus. Tvillinggravid i uke 28+1 og mentalt innstilt på ordinær kontroll hos jordmor. Jeg troppet opp som avtalt, med munnbind og planer om min standard kontroll-lunsj – toast og Litago fra kiosken på Bærum sykehus. Vi snakket om kynnere, som jeg også hadde mye av i forrige svangerskap, og jeg sa litt sånn halvveis i forbifarten at de er litt vondere denne gangen, og særlig siste uken, men at jeg antar at det er fordi den ene tvillingen ligger så langt nede. Slang ut av meg en litt sleivete setning at det innimellom føles som at hun er så langt nede at jeg må krysse beina og knipe for at hun ikke skal falle ut. Jeg hørte jo selv da jeg sa det, at dette kanskje ikke er helt bra. Er det sånn det skal være? Jordmor sa tydelig at hun gjerne ville snakke med legen om dette, og særlig om jeg også opplevde følelser av nedpress – noe jeg måtte innrømme at joda, jeg gjorde jo i økende grad det.

Jeg ble koblet til CTG-apparat (måling av barnas hjertefrekvens) og ventet. Denne undersøkelsen er ikke spesielt stressende eller ubehagelig. Jeg fikk sitte i behagelig stol, med isvann og slappe av – i samme rom som jeg fødte i sist. Må si jeg ble fylt av følelser, minner og ikke minst adrenalin da jeg skjønte at det var det rommet. Der lå, stod og kriget jeg meg gjennom en så bra første-fødselsopplevelse jeg bare kunne drømt om i forkant.

Målingen viste at babyene var aktive og hadde god hjertefrekvens, og jeg følte meg bra. Så ble det tid for kontroll hos lege, med innvendig ultralyd der livmorhalsen måles. Dette gjøres fordi livmorhalsen kortes når det går mot fødsel, så det er viktig å vite om kynnerne kun er det, ufarlige kynnere, eller om det er sammentrekninger som også påvirker livmorhalsen. Jeg ble målt til ca. 3,6 cm 10 dager tidligere. Mandag på dagtid var livmorhalsen nede i 2,9 cm. Dette i seg selv er ikke dramatisk kort, men det var en indikasjon på at den var i bevegelse. Jeg fikk da informasjon om at de ønsket at jeg ble på sykehuset over natten, slik at de kunne følge med og undersøke på nytt dagen etter. Slik jeg tolket det var dette veldig udramatisk, og jeg tok det hele med ro.

Jeg ble lagt på et rom, og fikk blodtrykksmedisiner. Ikke fordi jeg hadde høyt blodtrykk, men fordi disse skulle hjelpe musklene å slappe av, og forhåpentligvis stoppe kynnere/sammentrekninger. Effekten av disse ble at jeg ble skikkelig uggen. Slapp, svimmel, kvalm og hodepine. Kroppen ble tung, og avslappet, men ikke så lenge at jeg opplevde dette som særlig effektivt. Utover kvelden fikk jeg flere vonde sammentrekninger. En av disse kom akkurat da jordmor satt inne hos meg, og hun så at jeg ble såpass preget at lege ble kontaktet. Ny innvendig ultralyd og måling for å undersøke om livmorhalsen ble påvirket av sammentrekningene.

2 cm. Jeg lå der med fingrene krysset for 2,9, og så kommer tallet 2? Nei nei nei! Legen var rolig, strøk på meg og sa at «nå tenker vi at det er lurt om du overføres til Drammen sykehus.» Grunnen for dette er, sånn jeg forstår det, at det er der de har nyfødt/prematur-intensiv.

På Bærum ble første sprøyte med lungemodning satt, og jeg fikk rie-dempende drypp. Lungemodningssprøyte gis fordi lungene til babyene er umodne, og trenger hjelp dersom de blir født nå. Det tar 24 t før sprøytene har full effekt, og de gis i to omganger. Derfor kobles man på dryppet i 48 timer, slik at begge sprøytene skal rekke å virke før det eventuelt skjer noe mer.

Så, etter ei sprøyte i skinka og med drypp i armen bar der til Drammen, i ambulanse MED BLÅLYS. Ja, det trengte jeg faktisk å skrive i caps lock. Skal innrømme at setningene «overføres Drammen» og «vi kjører blått» satte i gang litt reaksjoner. Jeg hakket tenner, kaldsvettet og skalv – i ca 5 minutter. Jeg er bygget sånn at jeg raskt går over i modus «ok, hva skjer nå – rent praktisk? Skal Simen være med? Skal jeg ta på meg bukse?» der konkret informasjon er det sentrale. Svarene var at nå hentes du i ambulanse, du skal ikke skifte, pakke eller gjøre noe, du kan ringe Simen men han blir ikke med. Ok kjør – strake veien til elvebyen!

Så, her er jeg nå da. I dag er det lørdag og jeg har ikke beveget meg mer enn til og fra do siden mandag. Livmorhalsen var på torsdagens undersøkelse enda litt kortere, og alt tyder på at jeg blir her i et uant antall uker.

Det vondeste? Jeg aner ikke når jeg får treffe sønnen min på halvannet år. Simen får komme på besøk (takk faen for det), men ingen andre. Savnet etter han lille hjemme er numment og rart, og jeg trenger snart svar på hvordan vi (de) skal løse det slik at jeg kan treffe han. Mer om det i et senere innlegg.

Og ps: tittelen betyr at de har cornflakes her, som jeg spiser til frokost hver dag. Det er dødsdigg.