Postkort til Bent

Hei Bent.

Jeg har, som mange andre gravide, fulgt med på kampanjen #jegføderikkealene og tenkt at takk pokker for at jeg ikke er førstegangsgravid under denne pandemien. Jeg har hele veien følt meg trygg på at jeg og partner kommer til å bli godt ivaretatt under fødsel og på barsel. Det på tross av at det er hakket kjipere å dra på alle kontroller alene, enn forrige gang da han kunne være med på alt. På mitt fødesykehus har de også hele veien forsikret meg om at far, dersom smitte-situasjonen ikke endrer seg dramatisk, får være med på barsel. Han får dog ikke forlate rommet. Oppsummert har jeg vært lite bekymret for fødsel og opphold på barsel. Sånn generelt.

Så skal jeg gjøre dette litt mer komplekst for deg. Jeg er nemlig gravid med tvillinger. I mitt hode har verste tenkelige scenariet vært at det oppstår komplikasjoner, og at jeg blir lagt inn på sykehus tidlig i svangerskapet, og at jeg blir liggende der i ukevis. Det er også noe av grunnen til at jeg ikke har stresset veldig over tanken på fødsel og ordinært barselopphold.

Så skjedde akkurat det jeg fryktet. Jeg ble lagt inn på sykehus i uke 28+1, og ligger her fortsatt – en uke etter. Jeg er forespeilet å bli liggende her til minst (!) uke 32. Det er 4 uker det, Bent. 4 uker på sykehus. Minst!

Jeg er heldig. Jeg får lov til å få besøk av samboeren min – takk for det. Men vet du hvem jeg ikke får lov å få besøk av? Sønnen min. Han på halvannet år, som forrige mandag vinket hadet til mamma da han dro i barnehagen – og ikke har sett meg annet enn på FaceTime siden. Jeg er glad han er en såpass trygg unge, og at han har flere trygge og gode voksenpersoner i livet sitt. Foreløpig er nok dette verst for meg, uten tvil.

Samtidig så er han bare halvannet år. Han viser et økende behov for å vite hvor pappaen er, selv når besteforeldre er på besøk (besteforeldre som han er MYE sammen med, og er ekstremt trygg på), og han søker til de voksne i barnehagen.

Og jeg? Jeg savner han! Det lure lille fjeset og den bestemte stemmen. Den blonde luggen og de varme hendene. Jeg savner at han beordrer meg opp av sengen ved å dra av meg dynen, kaste en t-skjorte og en sokk til meg og si at “mamma tomme” (mamma komme) mens han drar meg i hånda.

En uke uten ungen min skal jeg overleve altså, men 2? 4? Uten at noen kan fortelle meg om og når jeg kan få besøk av ham? Jeg mener ikke å rette kritikk mot de ansatte her på føde observasjons-posten. De ivaretar meg og tvillingene på ypperlig vis, og de er alle helt tydelige på at de forstår frustrasjonen min. Jeg vet at jeg må holde meg i ro for å hindre premature rier og press på en allerede presset og forkortet livmorhals. Jeg forstår at jeg ikke kan vandre ned og ut av sykehuset for å treffe gjengen min. Jeg forstår også at det kan være problematisk å åpne opp sårbare avdelinger som fødeavdelingen for en skokk med søsken i barnehage- og barneskolealder.

Men Bent.

Jeg kan ikke ligge her i ukevis og ikke se ungen min! Det går ikke. Det går rett og slett ikke. Så, det jeg ber om er følgende. Kan vi vide ut #jegføderikkealene til typ jeg ligger ikke på sykehus i ukevis for å redde de ufødte barna mine, uten å treffe barnet jeg har hjemme? Litt lang hashtag kanskje, men poenget står.

Her trengs felles og tydelige retningslinjer, med fokus på ivaretakelse av hver enkelt gravide og hennes familie. For tro meg, Bent, dette tærer på. Jeg er ved godt mot jeg altså, men dette tærer på. Uvissheten om når disse tvillingene kommer, hvor premature de blir og hvilken forfatning (..) de vil være i bør være nok å bekymre seg over. Uvissheten om når jeg kan få treffe han lille stjerna mi hjemme bør jeg, og andre med meg, få slippe.

L.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *